Adorable – Fake (Creation cd, 1994)

1) Feed Me; 2)Vendetta; 3) Man in a Suitcase; 4) Submarine; 5) Lettergo; 6) Kangaroo Court; 7) Radio Days; 8) Go Easy on Her; 9) Road Movie; 10) Have You Seen the Light

Adorable rakk et album nummer to før de ga seg. Fake kom ut på Creation i september 1994, halvannet år etter debuten Against Perfection. Det kommersielle momentet til Adorable hadde imidlertid rent ut i sanden, og der det første albumet bød på noen store hits på indielistene og en 70 plass på de ordinære albumlistene i UK, ble Fake ingen stor suksess. Mot slutten av 1994 hadde medlemmene fått nok, både av hverandre og av plateselskapet Creation. De annonserte sin oppløsning fra scenen i Brussel.

Hvorvidt Adorable hadde hatt mer å levere av varig verdi skal være usagt. De gikk fra hverandre omtrent samtidig med at Britpopen eksploderte som en stor kommersiell scene, med Blur og Oasis som de sentrale aktørene. Adorable gjør seg definitivt ikke bort i forhold til de mange andre-divisjonsbandene som forsøkte seg under Britpopfanen. Så er det forbløffende hvor lite av den britiske rocken fra 1988 til 1998 som har tålt tidens tann. Mye av baggy/Madchester scena låter temmelig grusomt i dag og det samme gjelder generiske, kritthvite Britpopband. Unntak finnes selvsagt i Stone Roses, Happy Mondays, Pulp, Blur og tidlig Oasis.

Fake er ikke langt unna Against Perfection i kvalitet, men lander et lite hakk under totalt sett. Fake låter forbløffende; lyden er tung, åpen og rett ut saftig. Gitarrock med øs og nyanser, det er en fornøyelse å høre lyden av Adorable på Fake. Dessverre er låtmaterialet hakket ned fra debuten. Det er flere gode låter her, men kvaliteten er for ujevn. Og uten minneverdige sanger blir gitarpop ala Adorable temmelig anonyme greier. Likevel er det en god stemning over platas ti låter, og det er på ingen måte en lidelse å lytte gjennom plata. Er du fan av epoken og nittitalls gitarrock og pop kan du trygt lytte til Fake.

Det ble sluppet to singler fra plata, og disse to låtene er kanskje Fakes største øyeblikk. Vendetta er barsk rock som rock, med en kjepphøy Pete Fijalkowski på vokal, hamrende Joy Division-bass og høyde i melodiføringen. Tre knepp tyngre enn mesteparten av indierocken fra UK på denne tida. Kangaroo Court er i samme ånd, men enda et hakk tyngre i gitarkvotsient. Her nærmet Adorable seg melodiøs noiserock, og det fungerer aldeles utmerket. Åpningsporet Feed Me holder også god standard, igjen med den gode, balanserte lyden av gitarswagger og en sårbar og samtidig bråkjekk Fijalkowski i front.

Frontmann Fijalkowski gikk videre med gruppa Polak, som ga ut to album på starten av 2000 tallet. Robert Dillam ble med i det skotske undergrunnsbandet The Zephyrs.
Hverken Polak eller The Zephyrs satte musikkverden i brann.

Rating : 6,5/10