Animal Collective – Centipede Hz (Domino cd, 2012)
1) Moonjock; 2) Today’s Supernatural; 3) Rosie Oh; 4) Applesauce; 5) Wide Eyed; 6) Father Time; 7) New Town Burnout; 8) Monkey Riches; 9) Mercury Man; 10) Pulleys; 11) Amanita

I ettertid er det mulig å se at hele Animal Collectives karriere bygde opp til det kommersielle gjennombruddet med Merryweather Post Pavillion. Her tok gruppa steget opp i mainstreamen. Dette er en kjent reise for mange undergrunnsartister, hvor det musikalske uttrykket etter hvert slipes til og foredles, til noe strammere og mer komformt, for samtidig å miste noe av den indre spenningen som lå i musikken i det som i mangel av noe bedre kan kalles undergrunnsperioden. Med dette som utgangspunkt var det nok mange som så for seg en ytterligere reise mot kommersielle løsninger for Animal Collective. Til medlemmenes store fortjeneste skal det sies at så slett ikke var tilfelle. Tvert i mot vil jeg si, aktivitetene gruppa satte i gang i forlengelsen av gjennombruddet peker heller i motsatt retning; at de opplevde den store oppmerksomheten som noe forstyrrende og vanskelig håndterbart.

Reaksjonen på Merriwather skapte en motreaksjon. Først gjennom det audiovisuelle prosjektet Oddsac, hvor Animal Collective leverte musikken til Danny Perez bilder, som etter sigende ble skapt samtidig med musikken. Oddsac var et prosjekt gruppa hadde jobbet lenge med. Filmen hadde premiere i 2010. Musikken var langt unna Merriweathers popsymfonier for den urbane hipster, her nærmet gruppas seg sitt gamle, psykedelisk tribale og elleville jeg. Dermed hadde de lykkes med å nullstille seg før utgivelsen av neste ordinære studioalbum.

Gruppas niende studioalbum ble utgitt i 2012, med den talende tittelen Centipede Hz. Centipede Hz innebar en dreining bort fra det pop-umiddelbare, med en tyngre rock-som-rock følelse, forsterket av tilbakekomsten til det fortapte medlem, gitarist Deakin, samt at Panda Bear igjen satte seg bak trommesettet. Samtidig beholdt gruppa den kaotiske, symfoniske lag på lag estetikken de hadde utviklet på forgjengerne Strawberry Jam og Merriweather Post Pavillion.

På Centipide Hz bindes låtene sammen av radiostøy, en roting langs fm-båndet. Det bidrar til et kaotisk, elektronisk inntrykk av overload; en følelse av at hele stasen kan implodere når som helst. Centipide Hz er et energisk stykke moderne poprock, med store symfoniske ambisjoner, badet i hektisk rytmikk, intens sang og nesten endeløse lag av elektroniske virkemidler. Førsteinntrykket er en elektronisk popstorm, og det tar tid å sortere og finne frem i disse 54 minuttene med musikk. Noen ganger oppleves det hele for overveldende, og som om Animal Collective går seg bort i sine maksimalistiske lydlabyrinter. Stort sett greier de imidlertid å holde seg på rett side; det er mye god musikk på Centipede Hz, og tar man sats mot det ukjente må man finne seg i bomme noen ganger.

Høydepunkter er det flere av. Den kontante popperlen Applesauce må nevnes, en sterk melodi nedsunket i elektronisk kaos, med lett hysterisk sang fra Avey Tare. På Wide Eyed synger Deakin for første gang hovedvokal på et Animal Collective spor, og det løser han på fint vis. Wide Eyed er vindskeiv, rytmisk psykedelia. Father Time er kul Avey Tare- sunget pop, Pulleys likeså. Også åpneren Moonjock må nevnes, der den banker mot deg i et kaos av rockmarinert, vilter pop.

Andre spor blir vel kaotiske, og har ikke melodistyrke til å bryte gjennom den elektroniske tåka. Men som nevnt er disse sporene i mindretall, og klarer ikke å ødelegge helhetsinntrykket vesentlig, selv om plata ikke er like sterk som forgjengerne.

Centipide Hz var nok et godt album fra Animal Collective, og en lett venstresving som skaffet gruppa luft og handlingsrom.

Rating: 7/10