Alice Cooper – Constrictor (MCA LP, 1986)

1) Teenage Frankenstein; 2) Give It Up; 3) Thrill My Gorilla; 4) Life And Death Of The Party; 5) Simple Dis­obe­dience; 6) The World Needs Guts; 7) Trick Bag; 8) Crawlin’; 9) The Great American Success Story; 10) He’s Back (The Man Behind The Mask)

Temmelig nøyaktig tre år etter Dada gjorde Alice Cooper “comeback” med Constrictor. Her møtte vi en sober Cooper, som åpenbart hadde tenkt gjennom nødvendige grep for å få karrieren på kommersielt spor igjen. Jeg tipper strategiprosessen var omtrent som følger: 1. Shockrocker Alice må gjennoppstå. Se på suksessen til Kiss, Twisted Sister og hundre andre tulleband. Kidsa vil ha skrekk, lyn og torden. 2. Bort med alle musikalske eksperimenter, ref punktet over. Kidsa vil hair metal, gitarklisjeer i svære stabler, og refrenger de kan gaule med på etter å ha hørt låten en halv gang. 3. Ikke skrem radioen og MTV bort med alt for slemt musikalsk uttrykk, bare sånn passe liksomhardt og tungt.

Så tenkt, så gjort. Sjekk bare omslaget; Her gjenoppstod The Prince Of Darkness, for første gang siden Go To Hell ti år tidligere. Som produsent ble tyskeren Michael Wagener hentet inn. Hans CV var full av kommersiell heavy metal og hard rock, med grupper som Mötley Crüe, Poison, W.A.S.P., Great White, Accept og Stryper på «merittlisten». På musikersiden var det også full fornyelse. Inn med metalgitarist Kane Roberts, Kip Winger på bass (fra det håpløse metalbandet Winger) og trommeslager David Rosenberg.

Resultatet ble da også som man kunne frykte. Constrictor er en vassing i glam metal-klisjeer og håpløse tekster. Thrill My Gorilla?? Kane Roberts er en teknisk dyktig gitarist, men at han har en original tanke eller et eget riff i skallen, det er det all grunn til å tvile på. Låt etter låt velter frem med samme oppskrift; klisjemetalriff, hylende superuoriginal sologitar, bankende trommer med lett ekko og en Alice som spytter ut en ned-dummet tekst med blunking til kidsa, som han traff så godt på pulsen femten år tidligere. Det skal sies at Alice synger rett så bra, stemmen er intakt på tross av all «medisinering» de ti foregående årene. Hans øre for en fengende låt er også i behold, selv om arrangementene er helt på vidda. Slik blir det bare stemmen og evnen til å skrive fengende låter som redder dette sølet fra fullt havari.

Setter man lyskaster på elendigheten dukker det opp et par ok låter. Åpneren Teenage Frankenstein er fengende og hørbar. Den avsluttende He’s Back (The Man Behind The Mask) er en fin, synthmarinert poplåt med løft og hekt. Ellers er det mørkt.

Constrictor fikk Alice inn i søkelyset igjen. Plata nådde 59. plass i USA, noe som må ha vært et løft etter de foregående fiaskoene. Han la også ut på veien, med et ualminnelig blodig og kontroversielt show – eksessene fra syttitallet ble gjort til skamme i en orgie av blod og gørr. Og showet ble en stor kommersiell suksess.

Uten at Constrictor blir noe bedre av den grunn.

Rating: 3/10