Alice Cooper – Hey Stoopid (Epic cd, 1991)

1) Hey Stoopid; 2) Love’s A Loaded Gun; 3) Snakebite; 4) Burning Our Bed; 5) Dangerous Tonight; 6) Might As Well Be On Mars; 7) Feed My Frankenstein; 8) Hurricane Years; 9) Little By Little; 10) Die For You; 11) Dirty Dreams; 12) Wind-Up Toy

I juli 1991 slapp Alice Cooper det som skulle bli hans siste hair-glammetal album. Sjangeren var som kjent så godt som død på dette tidspunktet, så her var det bare å forlate det synkende skipet så fort som mulig. Samtidig var nok altfor fristende å følge opp braksuksessen Trash fra to år tidligere. Så Alice klinket til med en bror av Trash, mens grungen raste rundt ørene på alle i musikkbransjen – og utslettet en hel generasjon med metalband som ikke ante hva de skulle gjøre når hårsprayen måtte legges på hylla.

Også denne gangen var det en lang liste med berømte gjester tilstede, folk som ville hilse til hatten til et gammelt forbilde. Alice Cooper hadde inspirert de fleste av metalmusikerne som gjorde suksess på åttitallet. På Hey Stoopid bidrar gitaristene Slash, Joe Satriani og Steve Vai. Nikki Sixx og Mick Mars fra Motley Crue dukker også opp. Og  Ozzy Osbourne er med på tittelsporet. Ozzy og Alice hadde garantert en og annen god historie å dele.

Desmond Child var ikke produsent denne gangen, i stedet var en herre ved navn Peter Collins satt på jobben. Collins har en lang cv, og har jobbet med alle fra Gary Moore, Bon Jovi og Rush til Queensryche, Indigo Girls og The Cardigans. På låtskriversiden var det en haug med folk som bidro, her dukket blant annet Coopers gamle våpendrag Dick Wagner opp på et spor. Det samme gjorde den engelske galningen Zodiac Mindwarp. Ellers var Jack Ponti sentral, han var med og skrev så godt som alt materiale. Ponto er en typisk AOR/ metal dude fra New Jersey, som bidro med velprøvde triks plata gjennom.

Skifte av produsent og litt nye folk på låtskriving og musikersiden betydde i grunn lite fra eller til; Hey Stoopid endte opp som en helt ok tvilling av Trash. Rifftung, feit åttitalls kommersiell metal med en inspirert Alice i front. Og en Alice i form er i stand til å sette sitt preg på det meste, og det gjorde han også her. Og dermed løftet han Hey Stoopid ut av det altfor genrepregede, selv om det er for mange sjangertro hairmetal-varianter på plata.

Love’s A Loaded Gun er en powerballade ja, men en av de ytterst få av den varianten som har noe ved seg. Den skjærer klar av det verste ostepålegget og er rett så digg. Tittelsporet er også fint, en rocker som bæres av en infantil Alice, med Ozzy på kor. Kostelig. Og Joe Satriani er en teknikk-for teknikkens-skyld gitarist, men jøje meg – han gjorde godt fra seg her.

Feed My Frankenstein er det mest kjente sporet på hey Stoopid, sammen med Love’s A Loaded Gun. Her var både Joe Satriani og Steve Vai med, så gitarbittet var ivaretatt. Feed My Frankenstein dukket også opp i filmen Wayne’s World, en komedie med kjærlig omsorg for metal-tenåringer, som får deg til å le hele filmen gjennom.

Hey Stoopid klarte ikke å gjenskape Trash´ kommersielle suksess, men solgte ikke så verst. Plata gikk til 47. plass i USA og helt til 4. plass i UK. Dessuten ble det gode plasseringer rundt omkring på kloden.

Rating: 6/10