At The Drive In – Inter Alia (Rise cd, 2017)

1) No Wolf Like The Present; 2) Continuum; 3) Tilting At The Uninvendor; 4) Governed By Contagions; 5) Pen­dulum In A Peasant Dress; 6) Incurably Innocent; 7) Call Broken Arrow; 8) Holtzclaw; 9) Torrentially Cutshaw; 10) Ghost-Tape No. 9; 11) Hostage Stamps

9. april 2012 spilte At The Drive In første konsert for første gang siden 2001. Det var starten på en liten rekke på fire konserter i Texas. Senere samme år spilte de på flere større festivaler, som Lollapalooza og Reading Festival. Det kom ingen plateutgivelser ut av gjenforeningen, utover reutgivelse av noen av de tidligere albumene.

Etter oppløsningen av The Mars Volta i 2013 hadde Rodriguez-Lopez etablert bandet Bosnian Rainbows, i tillegg til å holde gående en ekstremt produktiv solokarriere. Bixler- Zavala startet ZAVALAZ, uten at det materialiserte seg noen plateutgivelser. De to hadde skiltes som uvenner når The Mars Volta ble oppløst. Uvennskapet gikk heldigvis fort over og i 2014 stiftet de Antemasque sammen. Antemasque ga et et album i 2014. På dét albumet dyrket de den klassiske rocken, ganske langt unna det musikalske landskapet til både At The Drive In og The Mars Volta.

Ny musikk fra At The Drive In dukket først opp ved andre gjenforening. I desember 2016 slapp de låten Governed By Contagions og tidlig i 2017 fulgte Incurably Innocent. Begge sporene er med på Inter Alia, At the Drive Ins første album på seksten år.

Inter Alia ble utgitt i mai 2017. Jim Ward ønsket ikke å være med denne gangen, og ble erstattet av Sparta-gitarist Keely Davis. Omar Rodriguez-Lopez produserte plata sammen med Rich Costeley. Costeley hadde jobbet med blant andre Sigur Ros, Muse og Biffy Clyro.

Forventingene til Inter Alia var store. Legenden om At The Drive In hadde vokst gjennom 2000-tallet, både for det de takket for seg med formidable Relationship To Command, og fordi The Mars Volta hadde blitt store i mellomtiden. Nysgjerrigheten på alt Rodriguez-Lopez og Bixler-Zavala drev med var stor.

Inter Alia svarte ikke opp til de store forventingene, men kan heller ikke sies å være en katastrofe. Det låter bra, og gruppa er lett gjenkjennelig i både lyd og stil. Bixler-Zavala synger også ut mer denne gangen enn tidligere, til erstatning for den hissige, nærmest proklamerende stilen fra tidligere. Gruppa spiller med iver og pågangsmot, det er tydelig at de hadde det gøy sammen. Så er det ikke til å komme fra at medlemmene hadde blitt godt voksne. Energinivået synker som kjent med årene for de fleste. Det merkes også på Inter Alia, selv om gruppa prøver så godt som mulig å kamuflere dét faktum. Det er et lite knepp ned på råskap og intensitet, egenskaper som normalt er viktig i et post-hardcore landskap som det At the Drive fortsatt opererte i. Er dette i det hele tatt en stil for voksne menn? Jeg vet ikke, men det hele er en smule preget av modenheten hos de involverte; selv om det fortsatt svinger tungt, godt og fett er ikke opplevelsen av det står ting på spill særlig til stede.

Låtkvaliteten er likevel et større problem enn intensiteten. Der de to foregående platene hadde klassiske låter som løftet det generelle inntrykket, høres mye på Inter Alia forbløffende likt ut. Det går i en jevn dur, hvor det synges og spilles upåklagelig og du trives i øyeblikket. Etter gjennomhøring er det likevel lite som har festet seg av hooks og melodilinjer. Det blir bedre etter et større antall gjennomhøringer, men det er et stykke opp til de himmelstormende øyeblikkene på Relationship To Command og In/Casino/Out.  Noen unntak er det heldigvis. Incurably Innocent handler etter sigende om voldtekten av Bixler-Zavagas kone, og er et intenst, emosjonelt øyeblikk hvor tematikk og musikk smelter sammen og når sjelen din. Den atypiske Ghost-Tape No. 9 er et annet høydepunkt. Her trekkes tempoet ned, en rusten groove marinert i overstyrt fuzz får utvikle seg, og Bixler synger som bare han kan.

Gitarspillet på Inter Alia fortjener noen ord. Det er gjennomgående oppfinnsomt og herlig lytting! For noen gitarister Rodrigues-Lopez og Keely Davies er. De spiller opp hverandre, over hverandre og er i det hele tatt både høyt og lavt. Det gjør godt i en musikkverden hvor gitaren snart blir sett rart på, i et hav av karaokevokalister med egennavn, som kaver over kjip elektronikk. Sigrid liksom? Kom igjen a´

Rating : 6,5/10