The Allman Brothers Band – Shades Of Two Worlds (Epic cd, 1991)

1) End Of The Line; 2) Bad Rain; 3) Nobody Knows; 4) Desert Blues; 5) Get On With Your Life; 6) Midnight Man; 7) Kind Of Bird; 8) Come On In My Kitchen

Brødrenes comeback med Seven Turns var ikke et stunt, The Allman Brothers Band var tilbake for full maskin. Seven Turns ble en suksess, med gode kritikker og 53. plass på listene i USA. I tillegg ble flere av sporene på plata radiohits.  Gruppa gjennomførte tett på hundre konserter samme året og var tilbake med et nytt studioalbum kun 12 måneder senere.

Gruppa gikk i studio nøyaktig ett år etter innspilling av Seven Turns, også denne gangen med Tom Dowd som produsent. Pianist Johnny Neel hadde allerede rukket å slutte og ble erstattet med perkusjonisten Marc Quiñones. Dermed var Gregg Allman atter gang eneste tangentspiller i gruppa. Innspillingssted var endret fra Miami til Memphis. Så skal det ikke påstås at det er grunnen til at jeg liker Shades Of Two Worlds så godt, men det er en saftig, down to earth stemning over begivenhetene. Det er avslappet, organisk og med den deilige svingen som Allman Brothers fremskapte da de var i det rette humøret. Slik sett falt ting enda bedre på plass enn på forgjengeren, for selv om også Seven Turns er et godt album er det ikke i samme klasse som Shades.

På Shades Of Two Worlds fortsatte Dickie Betts og Warren Haynes å dominere låtskrivingen, selv om Gregg Allman hadde to bidrag. Denne gangen hadde de også gitt plass til en coverversjon, Robert Johnsons Come On In My Kitchen, en av de mest sentrale sangene i hele historien om rock & roll. Selv om Betts og Haynes stod bak det meste av materialet.  lot de heldigvis Gregg Allman ta seg av store deler av vokalarbeidet. Allman er en av de aller største hvite blues og soul vokalistene Amerika har fostret, og en mann som var i stand til finne gull i det meste med stemmen sin.

Shades Of Two Worlds er et tilnærmet rendyrket blues og bluesrockalbum, faktisk det mest musikalsk konsentrerte albumet gruppa hadde laget siden debutalbumet i 1969. Countryelementene som Betts var en forkjemper for, og som ofte hadde gitt flotte låter, er borte, uten at det er et savn. Den gjennomført hardtslående bluesrocken kler gruppa godt, og brytes kun opp to ganger i løpet av platas åtte spor. Først og fremst i den nesten ni minutter lange instrumentalen Kind Of Bird (en hyllest til Charlie Parker?), som virkelig flyr. Den beveger seg vakkert mellom rockløp, mild fusion, freeform og tilbake igjen, med gruppas sedvanlige eleganse.

Come On In My Kitchen tas helt hjem til Memphis og countrybluesen, i et fint arrangement fra Betts. Her viste Betts sin unike forståelse for blues, bluegrass og country – og hvordan alt dette henger sammen.

Albumets seks resterende låter er jevnt over av god kvalitet; fengende, energisk bluesrock med stor melodistyrke. Den elleve minutter lange Nobody Knows er albumets sentrale spor, klassisk Allman og samtidig en kompleks låt. Her flyr gruppa høyt, med sedvanlig vokal av Gregg Allman og lange strekk av improvisasjon. Den ble en stor livefavoritt for gruppa utover nittitallet.

Seven Turns hadde en heidundrende åpningslåt i Good Clean Fun, og Shades Of Two Words fulgte opp med soulrockeren End Of The Line. Faktisk vel så god denne, med mer luft i arrangementet og større dynamikk; som å bli knust av en blytung fuglefjær.

Bluesrock er en vrien sjanger, der resultatet ofte er trøtte, overspilte og stampende plater som kjeder. The Allman Brothers Band var en av de få gruppene som behersket dette feltet og klarte å lage oppriktig, svingende og sanselig musikk ut fra et tradisjonelt musikalsk ståsted.

Rating : 8/10