Arab Strap – Philophobia (Chemikal Underground cd, 1998)

1) Packs Of Three; 2) (Afternoon) Soaps; 3) Here We Go; 4) New Birds; 5) One Day, After School; 6) Islands; 7) The Night Before The Funeral; 8) Not Quite A Yes; 9) Piglet; 10) Afterwards; 11) My Favourite Muse; 12) I Would’ve Liked Me A Lot; 13) The First Time You’re Unfaithful

Philophobia: The fear of falling in love or emotional attachment. The risk is usually when a person has confronted any emotional turmoil relating to love but also can be chronic phobia.

Bak et omslag laget av Aidan Moffatt, hvor hans daværende kjæreste poserer naken, finnes Arab Straps andre album. Tittelen Philophobia satte rammene for tekstene og stemningen på albumet. Philophobia er definert som frykten for å bli forelsket og å etablere emosjonelle bånd til andre. Tekstene dyttet frem både den brutale, nihilistiske unge mannen i drift, og en sorg  over Thatchers raserte Storbritannia, med store sosiale forskjeller, stivbeinte strukturer og utenforskapet mange ufrivillig ble tvunget ut i.

Philophobia bygde ut universet Arab Strap etablerte på debutalbumet, med tekster som både irriterer, overrasker og rører, i sin originale blanding av det brutalt vulgære og empatisk váre.  Tematikken var fortsatt i grove trekk sex, fyll og fanteri i en småby i det forfalne Storbritannia.

Noen ganger opplevdes det hele unødvendig vulgært, hvor det kjentes ut som om Moffatt ønsket å sjokkere for sjokkets egen skyld. Eksempelvis i innledningen på det første sporet, Packs Of Three, hvor det utgytes It was the biggest cock you’d ever seen, but no one knows where that cock has been.  Til Moffatts forsvar skal det henføres at han var modig der han beveget seg mellom det subtile og det vulgære, og han oppnådde å fange lytterens oppmerksomhet. Så får vi heller tåle at han bommet nå og da: den som intet våger intet vinner. Moffatts tøffe, konsonantslukende dialekt var også med på å sette tekstene inn i en værhard, industrigrå ramme, som kledde uttrykket.

Musikalsk sett innebar Philophobia en konsentrasjon og oppdatering av debuten.  De mest eklektiske eksperimentene var lagt bort og de fleste av de 13 sporene gikk over mye av samme lest. Den lesten bygde på en særpreget mid-tempo variant av engelsk pop og rock, med forankring i postpunkens dvelende korder og mildt gotiske stemninger, iblandet elementene som var fremtredende på debuten, som postrock og avantfolk. Det musikalske var i sum mer konkret og  organisert, men fortsatt preget av undergrunnens estetikk og en lo-fi produksjon. Samtidig pekte Philophobia frem mot de kommende utgivelsenes høyere produksjonsverdier. Alt dette kledde materialet godt og gjorde at plata totalt sett var et løft fra debuten, selv om den kanskje ikke inneholdt sanger som nådde opp til det beste fra det første forsøket. På den annen side var det ingen kalkuner eller kjedelige eksperimenter som ikke fungerte her, og dermed ble lytteropplevelsen et hakk opp totalt sett. Det var det en døsig, inviterende stemning over det hele, som gjorde Philophobia til en god søndagsplate, en plate for sløve dager, med lett regnvær og generelt grå stemning.

Mine favorittspor kommer et stykke ut på plata, der særlig duetten med Adele Bethel, Afterwards skiller seg ut. Også den lange I Would Have Liked Me A Lot Last Night er vidunderlig lytting, der den sleper seg av gårde på en vakker pianofigur og slurete vokal av Moffatt. Den kan minne om Mogwai på seksten omdreininger

Philophobia fikk overraskende nok en viss kommersiell suksess også, med en 37. plass på de britiske hitlistene som beste notering.

Vel fortjent.

Rating: 7/10