The Allman Brothers Band – Where It All Begins (Sony Music cd, 1994)

1) All Night Train; 2) Salin’ ‘Cross The Devil’s Sea; 3) Back Where It All Begins; 4) Soulshine; 5) No One To Run With; 6) Change My Way Of Living; 7) Mean Woman Blues; 8) Everybody’s Got A Mountain To Climb; 9) What’s Done Is Done; 10) Temptation Is A Gun

Sterke personligheter, rusmidler og uheldige omstendigheter hadde gjennom hele Allman Brothers karriere ligget som en mørk sky over samarbeidet mellom medlemmene, og etter en «fredelig» periode begynte det å dra seg til igjen. Dickie Betts ble arrestert i 1993 og gruppa fikk inn i den fenomenale gitaristen David Grissom som midlertidig erstatning. Samtidig var Warren Haynes  i ferd med å få nok av internt rabalder og vurderte å hoppe av Allman-toget. Etter hvert klarte de likevel å samle seg såpass at de fikk spilt inn et nytt studioalbum, med både Haynes og Betts  på plass. Og  nok en gang med Tom Dowd som produsent.  Det skulle vise seg å gi avkasting, for Where It All Begins solgte langt bedre enn forgjengeren. I løpet av noen få år solgte Where It All Begins til gull.

Plata ble spilt inn tilnærmet live i studio og det låter som erketypisk Allman Brothers. Soul, blues, country og rock i en organisk gryte av gyngende rytmikk, Gregg Allmans souleskapader og flott samspill. Så er Where It All Begins likevel det svakeste av de tre studioplatene gruppa spilte inn på nittitallet, uten at det er et direkte mislykket album. Det er bare noe formelpreget over deler av materialet, litt «Allman Brother spiller Allman Brothers». Trivielle vendinger i denne tradisjonsbaserte musikken gjør at ting kan bli litt tungt og tregt, og det sniker seg en eim av kjedsomhet her og der. Det er litt for mange spor som ikke hever seg over det gjennomsnittlige. Det er synd, for det finnes perler her også.

Det største høydepunktet er den drøyt ni minutter lange Back Where It All Begins. Låten starter som en typisk Dickie Betts countryrocker, den ble også sunget av ham, før det hele tilter ut i langstrakte improvisasjoner. Her var Allman Brothers i sitt ess, i et format som kun Grateful Dead kan matche. Jeg liker også godt No One To Run With, med sin kule tekst om Jimmy som er blitt borte, og har overlatt kompisen til seg selv. Den dunker i vei på en Bo Diddley-beat, særdeles uvanlig til Allman brothers å være, og  synges av  Gregg Allman. Det var få eller ingen som sang nostalgiske, tilbakeskuende tekster som han. Rent bliss. Det er urettferdig å ikke nevne Everybody’s Got A Mountain To Climb også. En liten rusler sunget av Betts, som svinger avsindig på sitt sløye beat. Når jeg hører den husker jeg hva Jaimoe og Butch Trucks er i stand til bak trommesettene sine, i den grad dèt var mulig å glemme

Den store publikumsfavoritten fra plata ble Warren Haynes Soulshine. En fengende, ganske så rett frem soulrocker, som jeg alltid har hatt et ambient forhold til. Den er mer enn fengende, men egentlig litt for triviell og opplagt for et band av Allman Brothers kaliber.

De resterende sporene er på det jevne, det går fint å lytte gjennom hele plata, men som sagt blir det litt skuffende og småkjedelig her og der. Nå er jeg uvanlig svak for dette bandet, og alt i alt gjør høydepunktene at den bør høres i hvert fall noen ganger. For den dedikerte fan hører den selvsagt med i samlingen.

Rating: 7/10