Alice In Chains – Dirt (Columbia cd, 1992)

1) Them Bones; 2) Dam That River; 3) Rain When I Die; 4) Down In A Hole; 5) Sickman; 6) Rooster; 7) Junkhead; 8) Dirt; 9) God Smack; 10) Untitled (Iron Gland); 11) Hate To Feel; 12) Angry Chair; 13) Would?

Drøyt to år etter debuten var det klart for album nummer to fra Alice In Chains. Forventningene til Dirt var store både blant kritikere og fans, men få hadde forestilt seg det monsteret gruppa slapp ut av sitt mentale bur denne høsten på det tidlige nittitall.

Dave Jerden produserte Dirt, som han også produserte debutalbumet. Produsentjobben må ha vært et svare strev, og da ikke kun med å få kontroll på det musikalske villdyret gruppa slapp løs i studio. Samtlige medlemmer i Alice In Chains hadde personlige «utfordringer» under innspillingene, enten det dreise seg om Cantrells depresjon, med tilhørende medisinering, Staleys åpenlyse heroinmisbruk eller de to andres tunge alkoholforbruk. På toppen av det hele lå marijuanatåken tett i studio. Jerden og gruppa maktet likevel – enten det var på tross av eller på grunn av – å spille inn et av nittitallets definitive metalalbum. Du må gjerne kalle det grunge, men Dirt er først og fremst tung, seig og inderlig metal.

Dirt ble en enorm kommersiell suksess, med 6. plass på albumlistene i USA, og et salg på mer enn 5 millioner eksemplarer. Det er ganske utrolig, for selv om det er fengende ting på Dirt, er plata først og fremst en lang, vond reise inn i apokalypsen. Det finnes selvsagt mange metalalbum som bråker mer, som forsøker å være ondere, som tar det enda lengre ut – men det er få som har klart å mikse tung metal med et tekstunivers som virkelig hekter deg på og lar deg føle på ekte smerte. Her er det ikke mange overfladiske, «tøffe» klisjeer, selv om tematikken er velkjent. Alice In Chains klarte å løfte tekstene ut av klisjeene og gi det et ektefølt, troverdig innhold. Kanskje er det det perfekte samspillet mellom tekst og musikk som gjør det hele så troverdig.

Tekster til tross, musikken er det avgjørende elementet når en klassiker skapes. Dirt viste frem et Alice In Chains som hadde tatt store steg fra debuten, uten at rammene for musikken var endret i noen særlig grad. Dirt var bare mer og bedre; enda bedre låter, bedre arrangementer og en voldsom tyngde i uttrykket. Første gangen jeg lyttet til Facelift ble jeg slått grundig i bakken av de to første låtene, der de veltet mot deg som to melodisterke blylodd. Det var likevel ingenting mot den smellen Them Bones ga når Dirt snurret i gang i cdspilleren. Her møtte vi et Alice In Chains med en hittil ukjent brutalitet og musikalitet; omtrent som å bli overkjørt av en vennligsinnet dampveivals som egentlig bare vil deg vel. Produksjonen var tyngre, fetere og mer brutal – og Alice In Chains hadde vokst som musikere.

Låtene på Dirt ble stort sett skrevet mens gruppa var på turne. Cantrell og Staley, som delte på å skrive tekstene, brukte låtskrivingen som terapi. Et gjennomgående tema er misbruk av tyngre droger, og da særlig heroin. Det kommer eksplisitt til uttrykk i minst tre låter; Sickman, Junkhead og God Smack. Them Bones handlet om menneskers mortalitet; vi ender alle opp som en haug med knokler. Rooster omhandlet Cantrells forhold til sin far, som var Vietnam veteran. Ingen plass for humor her altså, der plata nærmest ender opp som et konseptalbum om misbruk, med død og ødelagte forhold slengt inn som krydder. Staleys fortvilelse da det gikk opp for ham at deler av fansen dyrket heroinreferansene som noe hipt og kult må ha vært stor for en oppriktig plaget sjel.

Brutal tyngde og tunge tekster til tross; Dirt har en mektig tiltrekningskraft. Den er overraskende lett å sette på. Det skyldes selvsagt helheten, men ikke minst låtkvaliteten. For her er det gjennomgående særdeles gode låter, som har hektende tema og stikk oppe i alt rabalderet. Them Bones og Damn That River åpner plata, to fantastiske metallåter, med salig rifforama og den unike samsangen til Staley og Cantrell, der Cantrell ligger like bak Staley og forsterker det vokale uttrykket på suverent vis. God Smack og Would? er også to herlige rocklåter. Godsmack med skjelvende stemning av rystet vokal og nervetråder som ligger åpne. Would? omhandler dødsfallet til Mother Love Bone vokalist Andrew Wood, en nær venn av Cantrell; sterke saker.

Dirt har også en god porsjon seige, doomy ballader. Sickman, Rooster, Rain When I Die, tittelsporet Dirt og Junkhead sleper seg alle av gårde, over øde stepper av tørr ørken og fortapt sjelsliv. Alle har sine sider og fengende stikk, og det blir aldri kjedelig, nærmest mer intenst jo saktere det hele sleper seg frem.

Dirt er mørk, tung, fengende og gripende. En klassiker som hører hjemme hos alle som har et snev av interesse for tung rock.

Rating: 9/10