Alice Cooper – Brutal Planet (Spitfire cd, 2000)

1) Brutal Planet; 2) Wicked Young Man; 3) Sanctuary; 4) Blow Me A Kiss; 5) Eat Some More; 6) Pick Up The Bones; 7) Pessi-Mystic; 8) Gimme; 9) It’s The Little Things; 10) Take It Like A Woman; 11) Cold Machines

I alder 52 år ga Alice Cooper sitt tyvende studioalbum. Overraskende nok var Brutal Planet mannens tyngste album noensinne. Brutal Planet var et lite blylodd i skjæringspunktet mellom heavy metal og industrirock. Her ga Alice åpenbart blaffen  i alle mulige kommersielle hensyn og lot det stå til. Resultatet var et tungt og dystopisk album, med et livstrett og smått oppgitt blikk på verden av i dag. Cooper brukte et «post-Mad Max» univers som et metafor for verdens håpløse tilstand. Det var ikke mye sedvanlig infantil humor å finne, kun et seigt og trist mørke. Plata ble utgitt på en liten label og ble ikke promotert i noen særlig grad når den kom ut. Det er synd, for selv om Brutal Planet ikke er et mesterverk, hadde den fortjent mer oppmerksomhet.

Industrirock til tross, det er en gjenkjennelig Alice Cooper som møtte lytteren, og han tok ikke metallen så langt ut at Brutal Planet ikke har en naturlig plass som et Alice album – dog i den tunge enden av skalaen.  Hør for eksempel Pessi-Mystic, som melodi og tekstmessig er noe han kunne levert på både The Last Temptation fra 1994 og på Killer fra 1971. Overraskende nok hørtes han heller ikke ut som en gammel gubbe på Brutal Planet, han kledde denne lyden og fremstod med solid glefs i bittet. Ikke verst.

Musikken er tung og tekstene står til musikken. På The Last Temptation tok Cooper et slags oppgjør med umoral og lovbrudd, med en helning mot det kristen religiøse. På Brutal Planet kikker Alice seg rundt og tar for seg elendigheten i verden ved tusen års skiftet.  Han tar for seg verdens generelle galskap og forfall (tittelsporet Brutal Planet), skolemassakre (Wicked Young Man),  psykopat i fri flyt ( Its’ The Little Things), kvinnemishandling ( Take It Like A Woman) og så videre.

På Brutal Planet samlet Alice en liten gruppa musikere som stod for all musikk.  Ryan Roxie (gitar), Phil X (gitar), Eric Singer (trommer) og Bob Marlette (bass og keyboards). Ryan Roxie dukket som kjent opp på livealbumet A Fistful Of Alice i 1997, Phil X skulle senere spille med Bon Jovi, Eric Singer hadde spilt i Kiss og Bob Marlette var en kjent sessionmusiker og produsent. Han produserte også Brutal Planet. Bob Marlette skrev dessuten alt materiale sammen med Alice Cooper.

Brutal Planets hovedvekt ligger på tunge rocklåter, men inneholder også et par svalende ballader. I den grad man kalle en ballade om kvinnemishandling svalende. Take It Like A Woman er i hvert fall en verdig oppfølger til Only Woman Bleed, som tok for seg samme tema den gang da. Et klart høydepunkt på Brutal Planet.

Ellers er tittelsporet en dyster industrimetalvariant med hekt i refrenget og pumpende rytmer under en ualminnelig besk Alice. Det samme er både Blow Me A Kiss og Wicked Young Man. Det kunne godt vært enda flere minneverdige låter  her, men det er aldri mindre enn underholdene å høre på Brutal Planet. Dessuten er det noen særlige høydepunkter på plata (tittelsporet, Take It Like A Woman og et par til), en Alice på bittet både tekstlig og vokalt og en gjennomgående høy energi plata gjennom.

Rating: 7/10