Alice In Chains – Live (Columbia cd, 2000)

1) Bleed The Freak; 2) Queen Of The Rodeo; 3) Angry Chair; 4) Man In The Box; 5) Love, Hate, Love; 6) Rooster; 7) Would?; 8) Junkhead; 9) Dirt; 10) Them Bones; 11) God Am; 12) Again; 13) A Little Bitter; 14) Dam That River

Hvorvidt Columbia fortsatt ventet på en oppfølger til Alice In Chains tredje studioalbum, eller hadde gitt opp håpet da vi skrev år 2000 vites ikke, men sannsynligvis hadde plateselskapet sluttet å tro på at Laney Staley skulle klare å samle seg slik at gruppa kunne komme opp med salgbart gods. Columbia valgte å gi ut et livealbum med Alice In Chains i desember 2000, et «sikkert kort» når det ikke forelå nytt materiale å pushe.

Materialet på «Live» var hentet fra 1990, 1993 og 1996. Det var flest spor fra Glasgow i 1993 og Kansas City i 1996. Sangene var for det meste fra studioalbumene. Her var favoritter som Man In The Box, Love, Hate, Love, Rooster, Them Bones og Dam That River. Kun en uutgitt låt var å finne i utvalget, den snodige Queen Of The Rodeo. Queen Of The Rodeo var en blanding av grunge og country, av alle ting, og lå langt unna resten av gruppas katalog. Den minnet om det endel amerikanske undergrunnsband drev med på starten av åttitallet. Den gang ble det kalt cowpunk – tenk band som Blood On The Saddle, Jason & The Scorchers og Rank & File. Ikke akkurat en klassisk Alice In Chans låt, men greit å ha dokumentert. Det var  mange som heller ikke hadde hørt A Little Bitter, en låt som ble skrevet til et soundtrack og inkludert på «Live».

Det er lite sannsynlig at opptakene på «Live» opprinnelig var ment for utgivelse. Lyd-kvaliteten var dessverre ikke på topp. Lyden var ikke på bootleg nivå, men det manglet endel for at «Live» kunne sies å være et fullt ut tilfredsstillende dokument over Alice In Chains fra scenen. Det brutale trykket en konsert med Alice In Chains må ha hatt manglet, og det hjalp ikke helt å skru volumet høyt opp. Det låt fortsatt papp av trommene og magert av bassen. Nå er likevel «Live» det eneste offisielle konsert-dokumentet som er utgitt med Alice In Chains, om man ser bort fra akustiske MTV Unplugged. Slik sett dokumenterte i hvert fall Live hvilken formidabel billett Alice In Chains må ha vært i perioden 1990 til 1996. For selv om lyden ikke var på topp, skinte dét faktum klart igjennom. Slik sett er «Live» uansett verdt å ha for den dedikerte fan.

«Live» var uansett lyd et testament over den formidable vokalisten Laney Staley, og over hvilken unik gitarist Jerry Cantrell var og fortsatt er. Staleys innsats på spor som Man In A Box , Love, Hate, Love og Rooster var enestående. Han hadde en voldsom kraft i pipene, og red elegant på rabalderet resten av gruppa la under vokalen. Han hadde en unikt sterk  og seig stemme. På Live ga han liv til gruppas mørke tekstunivers på en særdeles troverdig måte; sårbarhet og styrke gikk hånd i hånd. Opptakene fra 2. og 3. juli i henholdsvis St Louis og Kansas City, var noe av det siste Staley skulle gjøre med Alice In Chains. Det var også herlig å høre den elektriske Cantrell fra en scene, for en gitarist! Han spilte atonalt, melodiøst, med full flens og med tilbakeholdt energi – alt etter anledningen.

Som MTV Unplugged viste Live frem en gjeng svært kompetente musikere, med full kontroll over virkemidler og materiale. Så skal det tillegges at gruppa stort sett la låtene tett opp til studioversjonene. Her var det ikke mange sprell ala jamming og endeløse gitarsoloer. Slik sett skilte Live seg fra mange andre livealbum. At låtene ble holdt i stram regi kledde gruppas kontante, mørke materiale godt. Det var få unødvendige toner her.

Rating: 7/10