Joni Mitchell – Ladies Of The Canyon ( Reprise LP, 1970)

1) Morning Morgantown; 2) For Free; 3) Conversation; 4) Ladies of the Canyon; 5) Willy; 6) The Arrangement; 7) Rainy Night House; 8) The Priest; 9) Blue Boy, 10) Big Yellow Taxi; 11) Woodstock; 12) The Circle Game

«Jet bombers turning into butterflies above our nation», Woodstock (Joni Mitchell)

I mars 1970 var det klart for Joni Mitchells tredje album. Ladies Of The Canyon ble sluppet ti måneder etter Clouds. Clouds hadde forsterket oppmerksomheten rundt Mitchell, fikk gode kritikker og solgte brukbart. Samtidig med utgivelsen av Ladies Of The Canyon mottok hun sin første Grammy, for «Best Folk Performance». Ladies Of The Canyon hjalp Joni med å ta ytterligere skritt mot stjernehimmelen. Plata gikk til  27. plass på albumlistene i USA, og solgte til gull. Albumet ble også en stor radiohit. Ladies Of The Canyon inneholdt noen av Mitchells mest kjente sanger, og etablerte henne som en stor stjerne. Hun var også en del av tidens aller hippeste miljø. Alle som betydde noe i ungdomskulturen i USA trakk mot Laurel Canyon i California. Mitchell ble kjæreste med Graham Nash, og var en del av miljøet rundt Crosby, Stills, Nash & Young. Forholdet til Nash og deltagelsen i Laurel Canyon-miljøet skulle bli et viktig element i legenden om Ladies Of The Canyon.

Joni Mitchell hadde tatt til seg David Crosbys råd om å begrense arrangementene og antall musikere på platene sine. Hun hadde holdt seg ganske strengt til et nedstrippet format på de to først albumene, der Jonis stemme og akustiske gitar kun unntaksvis ble forsiktig supplert av andre. Sangene var også strengt klassisistiske i all sin komplekse akkord- og teksteleganse. Joni beholdt mye av det samme konseptet også på Ladies Of The Canyon, men tredjealbumet var likevel et langt sprang ut i en ny verden.

For det første ble hun i større grad identifisert med sine sanger, hvor fans kunne knytte tekstene til Jonis liv, direkte eller indirekte, enten hun sang om Woodstock, Willy eller annet. Spekulasjonene om hvilke personer og hvilke hendelser det ble sunget om gjorde det hele enda mer interessant for den dedikerte fan.  For det andre var mange av komposisjonene åpne og umiddelbare, hvor det smått strenge folkidiomet ble vekslet inn i en sterk popsensibilitet, med stor refrengstyrke. For det tredje åpnet hun opp for andre instrumenter, her fantes cello, klarinett, fløyte, piano, saksofon og perkusjon. Halvparten av sangene var komponert og fremført på piano. Ladies Of The Canyon viste et artist som skrev enda bedre sanger, hadde utviklet seg til en ekstraordinær vokalist og hadde selvtillit til å åpne for større arrangementer. Ladies Of The Canyon var hennes første virkelige klassiker.

Det er flere sanger på plata som har satt store spor etter seg i musikkhistorien. Woodstock peker seg selvsagt ut. Historien om Joni og Woodstock er velkjent, der hun ble sittende fast i kilometerlang bilkø, og endte opp med å se det hele på tv. På Ladies Of The Canyon fremførte hun den på et elektrisk Wurlitzer piano. Woodstock er selve hippie-lamentet, en hyllest til en ungdomsbevegelse og et arrangement, som på flere vis avsluttet sekstiårenes vidunderlige nye ungdomsverden, hvorpå syttitallets tøffere klima stod for døren. Uansett var det en usedvanlig melodi og fremføring, hvor tekstlinjen som er sitert innledningsvis i denne  teksten står igjen som den mest mytiske. Der Jonis versjon var neddempet og forsiktig, var Crosby, Stills & Nash samtidige utgave langt mer støyende og hard i utrykket, med sine elektriske gitarer og høyere tempo.

Crosby, Stills & Nash-tilknytningen stoppet ikke med Woodstock. Sangen Willy var en hyllest til hennes daværende kjæreste Graham Nash. En aldeles nydelig hyllest, med en så vakker tekst at det var en sann svir å lytte til den. Det er vanskelig å forstå at hun kunne gå fra Nash ikke lenge etter dette. Nash har uttalt at det fortsatt er en hjertestopper å høre denne vakre balladen, nesten femti år etter det begav seg. Nash satt igjen med knust hjerte, og Joni havnet i armene på James Taylor. Hun koret på hans versjon av You´ve Got A Friend, som var med på Taylors album  Mud Slide Slim And The Blue Horizon. Etter sigende var det så Jonis tur til å bli dumpet, da Taylor forlot henne ikke så lenge etter.

Den elegante For Free fortalte historien om gatemusikanten som spiller gratis, som opplever at ingen stopper opp og tar inn det han formidler. Her danset en klarinett lystig mellom Mitchells vokallinjer og løftet stemningen. Hvorvidt hun beskrev sine egne tidlige år som musiker vies ikke, men tankene gikk lett til midten av sekstitallet, hvor hun reiste rundt på folk-klubber og sang for et fåtallig publikum.

Flere av tekstene på albumet var symboltunge, innadvendte  og tidvis vanskelige å forstå, men de hang alle på fengende melodier. På Big Yellow Taxi åpnet imidlertid døra til verden, også tekstmessig. Over en fantastisk fengende melodi sang  hun en  tidlig miljøadvarsel, om at «You don´t know what you´ve got till it´s gone». En soleklar klassiker.

Ladies Of The Canyon ble rammet inn av to solstråler. Hverken åpningssporet Morning Morgantown eller The Circle Game var Mitchells dypeste komposisjoner, men for en glede de var å lytte til. Morning Morgantown var en optimistisk beskrivelse av livet i småbyen. The Circle Game tok for seg reisen fra ung gutt til mann. Her dukket The Lookout Mountain United Downstairs Choir opp i bakgrunnen, som var et alias for ingen ringere enn Crosby, Stills & Nash. The Circle Game hadde både Tom Rush og Buffy Saint-Marie gjort tidligere, men de toppet ikke låtskriverens egen versjon.

Så får vi heller tåle at Joni senere uttalte at den sangen kun var verdig å bli sunget rundt leirbålet.

Rating: 9/10