The Allman Brothers Band – One Way Out (Sanctuary 2cd, 2004)

1) Statesboro Blues; 2) Don’t Keep Me Wondering; 3) Midnight Rider; 4) Rockin’ Horse; 5) Desdemona; 6) Trouble No More; 7) Wasted Words; 8) Good Morning Little Schoolgirl; 9) Instrumental Illness; 10) Ain’t Wastin’ Time No More; 11) Come & Go Blues; 12) Woman Across The River; 13) Old Before My Time; 14) Every Hungry Woman; 15) High Cost Of Low Living; 16) Worried Down With The Blues; 17) Dreams; 18) Whippin’ Post

Det ble gjennom årene utgitt en rekke konsertopptak med The Allman Brothers Band, både godkjente og ikke fullt så godkjente opptak. Om man forholder seg til den offisielle diskografien, var One Way Out det syvende konsertalbumet, medregnet Eat A Peach, som bestod av både live- og studioinnspillinger.

One Way Out stod seg godt i rekken av liveplater. Opptakene på den to og halv time lange utgivelsen stammet fra to kvelder i mars 2003, fra gruppas «hjemmebane» Beacon Theatre, i New York. Dette var Allman Brothers eneste livealbum uten Dickie Betts, som hadde blitt sparket ut av gruppa noen år tidligere. Betts var heller ikke med på studioalbumet Hittin’ The Note fra 2003, hvor gitar-arbeidet ble utført av Warren Haynes og Derek Trucks.

Besetningen som spilte inn Hittin’ The Note holdt lenge sammen, og utgjorde Allman Brothers Band helt frem til oppløsningen i 2014. Slik sett ble det den lengstvarende utgaven av gruppa, som likevel vil huskes aller best for perioden 1969 til 1972. I min bok er det ikke mulig å matche besetningen fra den gang, da Duane Allman regjerte, med storartet støtte fra en ung Dickie Betts. Men jammen om ikke den inspirerte gjengen som entret Beacon Theater disse  marskveldene i 2003 gjorde et hedelig forsøk. Både Haynes og Trucks var og er formidable gitarister, Gregg Allman var i god vokalform og rytmeseksjonen holdt stand som bransjens ypperste.  Dermed ble One Way Out både et herlig dokument over et av USA beste liveband og et fint katalogpunktum for gruppa.

One Way Out inkluderte hele seks spor fra Hittin’ The Note, men sørget også for å gi historien god plass. Albumet ble innledet med rekken Statsboro Blues – Don’t Keep Me Wonderin’ – Midnight Rider, og avsluttet med Dreams – Whippin’ Post. Da kunne det konkluderes med at historien var oppsummert og rammet inn, ved at plata startet og sluttet med sanger fra debutalbumet fra 1969.

Mellom disse nostalgiske høydepunktene, var det mye inspirert musisering. Det var riktignok vel mye med seks spor fra Hittin’ The Note, men sangene derfra ble avlevert i sterke versjoner, der særlig Desdemona, Instrumental Illness og High Cost Of Low Living løftet vingene mot solen, i langstrakte, mesterlige drag.

Derek Trucks hadde, sine unge år til tross, rukket å bli en av bransjens aller fremste gitarister, og samspillet med Haynes var en sann svier. De to spilte hardere og mer intenst enn Allman/Betts, men maktet å holde på den nødvendige  elegansen og «løsheten» i uttrykket, som alltid kjennetegnet Allman Brothers Band.

Gregg Allman var som sagt også i god form, og med Betts ute av bildet tok han seg av det meste av vokalen. Det løste han elegant, og låt mye bedre enn på den famøse katastrofen Peakin’ At The Beacon fra 2000. I det hele tatt  var det en helt annen klasse over det som ble levert  i 2003, målt mot 2000 utgaven. Slik sett var det muligens en god ide å sparke Betts, men jeg kan likevel ikke fri meg fra at det hadde vært fint med noen Betts låter i utvalget. Men man kan ikke få alt her i verden, og One Way Out er et formidabelt livealbum.

Rating : 8/10