The Allman Brothers Band – Dreams (Polydor 4cd boks, 1989)

I 1989 slapp Allman Brothers en flott cdboks, med 4 cder og en fyldig bok, med bilder og historien om gruppa. Dreams er selvsagt mest for fansen, den gjennomsnittlig interesserte bør kjøpe de viktigste  albumene først.

Når det er sagt er det mye interessant materiale her. Dreams var langt fra å være kun en oppsummering av de mest kjente låtene. Tvert i mot, her ble det gitt god plass til hele karrieren, inkludert innspillinger fra før gruppa ble stiftet, soloutgivelser og tidligere uutgitte spor. Boksen var godt sammensatt og musikken i kronologisk rekkefølge. Det er alltid en fordel i denne type samlinger, i stedet for mer eller mindre fiffige ideer om oppdeling i sjangere, hits osv. Første cd åpnet med en demoinnspilling fra august 1966 med The Allman Joys og fjerde cd ble avsluttet med solomateriale fra Gregg Allman og Dickie Betts, fra 1988. Dreams oppsummerte dermed gruppa og medlemmenes karriere frem til rett før comebacket i 1990. Allman Brothers hadde som kjent pause mellom 1981 og 1990. Alle album frem til 1981 var representert, med størst vekt på platene med størst kunstnerisk og kommersiell suksess. Det medførte at de senere albumene, fra tiden rundt 1980, ikke var representert med mer enn et spor. Jeg synes det er en god prioritering at man heller gjorde plass til solokarrierene til spesielt Gregg Allman og Dickie Betts. Både Allman og Betts solodebuterte i 1974, og begge lagde flotte plater på egenhånd i noen år etter dette, før den kommersielle saften gikk ut av begge.

De første elleve sporene tok for seg brødrene Allmans bravader før de stiftet Allman Brothers tidlig i 1969. Som så mange andre av sekstitallets største musikere var brødrene innom flere band før de fikk fast grunn under beina. Det hele startet i august 1966, hvor The Allman Joys spilte inn tre demoer i Bradley Barn´s Studios i Nashville. Brødrene hadde med seg Bob Keller på bass og Maynard Portwood på trommer. De spilte seg gjennom Yardbirds Shapes Of Things, Willie Dixons Spoonful og Robert Johnsons Crossroads. Det låt uferdig og blodferskt, naturlig nok. Gregg Allman var bare sytten år da han sang disse sangene, og det hørtes. Det var ikke mye her som pekte frem mot den blues  og soulgiganten han skulle bli noen år senere, og gruppa hørtes ut som en av utallige amerikanske garasjeband, med sans for både British Invation og bluesrøttene fra egne hjemtrakter i sørstatene.

Første virkelige satsning fra brødrene Allman kom med gruppa The Hour Glass, som ga ut to album i 1967 og 1968. The Hour Glass ble ingen stor suksess, og brødrene gremmet seg i ettertid over hvordan de hadde latt seg styre av plateselskap og management. På Dreams var det gitt plass til fire spor med The Hour Glass, som viste brødrene i et lite kledelig popspor. Man kan høre at Gregg var i ferd med å modnes som vokalist og Duane sto frem som gitarist, men det var også beholdningen.

31st of February og The Second Coming var representert med to spor hver. Det dreide seg om innspillinger fra 1968, hvor det ble gjort versjoner av Morning Dew (Tim Rose), God Rest His Soul, I Feel Free (Cream) og She Has Funny Cars (Jefferson Airplane), uten at man endte på ryggen i musikalsk eufori. Det skal legges til at The Second Coming var den direkte forløperen til The Allman Brothers Band, her var både Dickie Betts og Berry Oakley på plass, i tillegg til brødrene Allman.

Dreams inneholdt også innspillinger fra Duane Allmans solomateriale, blant annet en herlig, sløy versjon av Champion Jack Duprees Goin´Down Slow, med Duane på en sjelden hovedvokal.

Dreams ga et godt overblikk, og danderte gruppas beste ting med demoer, uutgitte livespor og solomateriale, til et interessant hele.

Rating: 7,5/10