1 2 6 – Curtains Falling (RCA Victor LP, 1967)

1) Mirror for Sale; 2) That’s Why I’m Here; 3) Today; 4) I Don’t Want Love; 5) M.E.S. (Mailbox Execution System); 6) Curtains Falling; 7) Elisabeth; 8) Sing and Smile; 9) Graveyard Paradise; 10) Who’s Been Sleeping in My Bed?; 11) We’re Too Young; 12) The Rowboat Captain

Da Morgenbladet kåret tidenes beste norske album ble det som vanlig diskusjoner og innsigelser, slik det alltid blir ved slike meningsløse, men artige tildragelser. Det var vanskelig å ikke fnise da A-Ha tok både andre og tredje plassen. Jeg skal ikke slenge dritt etter A-Ha, men jøje meg. Hadde disse A-Ha-platene kommet fra et engelsk band ville det knapt blitt registrert en krusning blant norske kritikere. De ville blitt satt i bås med Duran Duran og andre tidstypiske fenomener. Ellers var det selvsagt mengder av herlig musikk på lista, og mange grunner til å dukke ned i norske klassikere. Så var det noen forglemmelser det var vanskelig å begripe, som at Bodø-gruppa 126s eneste album, Curtains Falling, var utelatt. Det eren tidlig norsk rock-lp som har stått seg godt, og som inneholder et knippe klassiske låter.

Bodø er ikke verdens navle, og var det heller ikke tidlig på sekstitallet. Likevel hadde byen god kontakt med den store verden. Byen var ofte gjestet av amerikanske og engelske Nato-soldater, som følge av dens strategiske posisjon under den kalde krigen. Dermed fikk ungdom en smak av internasjonale trender, inkludert de musikalske.

Den unge Asbjørn «Asa» Krogtoft begynte tidlig å skrive låter, og han hadde diverse band i ungdommen, som etter hvert ble til The Fighters. Her hadde han med seg Gunnvar Marken (bass), Oddvar Hanssen (gitar) og Roger Saksenvik (trommer). The Fighters skiftet navn til 1 2 6 i 1966. Historien om hvorfor det ble akkurat dét navnet er uklar. Enten var det bare for å ha et kult, internasjonalt navn eller så var det fordi Krogtofts første kjærlighet – hans nummer 1 – bodde i hus nr. 26.

1 2 6  vant Polar Festivalen i Mo i Rana i 1966, og ble et navn i Nord-Norge. De fikk inspirasjon til å dra til Oslo, og klarte å skaffe seg en platekontrakt. Gruppa ga ut sin første singel på tampen av 1966. Veto/Little You gjorde det bra lokalt i Bodø, men ble ingenting nasjonalt. Dét skulle imidlertid endre seg kraftig med oppfølgeren, Graveyard Paradise. Den ble en stor hit på landsbasis. Låten har også blitt selve ettermæle til gruppa, og Graveyard Paradise har fortjent nok blitt stående som et av høydepunktene i tidlig norsk rock-historie. Her traff Asa Krogtoft spikeren på hodet, med en sterk tekst om krigens meningsløshet, tilsatt en nydelig melodi Bob Dylan verdig. Det var da heller ingen tvil om at  Dylan inspirerte den tyve år gamle Krogtoft dypt og inderlig. Ved første lytt er det nesten så du tror det er den unge Bob du hører. Krogtoft la stemmen sin helt opp til forbildet, men klarte på underlig vis å balansere det ut, og unngikk at det ble parodisk. Låten traff tidsånden perfekt da den ble utgitt tidlig på sommeren 1967. Opprøret mot Vietnamkrigen var økende og hippietida var i gang for fullt, med stadig sterkere autoritets-opprør fra unge mennesker.

RCA Victor var klare for mer produkt fra 1 2 6, og på sensommeren samme år spilte gruppa inn det som skulle bli deres eneste album, Curtains Falling. Etter suksessen med Graveyard Paradise var gruppa voldsomt etterspurt, og Krogtoft forsøkte etter beste evne å komponere materiale til et album mellom slagene. De siste sangene ble etter sigende til i studio under innspillingene. Det gikk ikke ut over kvaliteten; Curtains Falling ble et album uten svake punkter.

Omslaget, med de fire unge guttene plassert inne i et forstørret kvinneøye, gir forventinger om et flippete, psykedelisk album. Og selv om det var enkelte viltre øyeblikk på plata, var albumet først og fremst et eksempel på klassisk pop og rock fra siste halvdel av sekstitallet. Inspirasjon fra The Kinks, The Beatles og tidvis nevnte Dylan var tydelig. I det hele tatt var musikken tiltrekkende og inviterende, selv om tekstene til Krogtoft ofte tok mørke veier. Kvaliteten på tekstene var overraskende høy, og ga gruppa et klart fortrinn overfor mange andre som forsøkte seg med engelske tekster.

Åpningssporet var det mest syrete gruppa noen gang skulle produsere. Mirror For Sale var to minutter herlig norsk psych, med en surrealistisk tekst om en kaotisk verden, med både Dylan og president Johnson tilstede. M.E.S. (Mailbox Execution System) var ikke mye dårligere, og var kanskje gruppas sterkeste sang, ved siden av Graveyard Paradise. Nesten-symfonisk pop, med Byrds inspirasjon og ringlende gitarer, over en klassisk melodi. Den stod seg godt mot det meste av internasjonal pop i 1967, og det sier ikke lite.

Tittelsporet må også nevnes. Curtains Falling var tvillingen til Graveyard Paradise, med en melodi som lå ganske tett på, men som likevel hadde sin egne, sødmefylte og melankolske stemning. Og for et herlig strykerarrangement! Når man først er inne på melankoli, må også Elisabeth nevnes. En vakker, søt kjærlighetslåt, nok en gang med strykere, som sendte det hele rett i hjerterota.

Høsten 1967 la gruppa ut på en lang Norgesturne. Den tok mer eller mindre knekken på medlemmene, og oppunder jul 1967 var det slutt på 1 2 6-eventyret. Gruppa gikk i oppløsning, og Asa Krogtoft gikk videre med bandet Taboo. Taboo skulle kun gi ut to singler, som begge er verdt din oppmerksomhet. Du finner de fire Taboo-sangene på cden Graveyard paradise! The Complete 1 2 6 & Taboo Recordings, 1966-68 (UT Records 2008).

Rating: 8/10