Alice Cooper – Welcome 2 My Nightmare (Universal Music cd, 2011)

1) I Am Made Of You; 2) Caffeine; 3) The Nightmare Returns; 4) A Runaway Train; 5) Last Man On Earth; 6) The Congregation; 7) I’ll Bite Your Face Off; 8) Disco Bloodbath Boogie Fever; 9) Ghouls Gone Wild; 10) Something To Remember Me By; 11) When Hell Comes Home; 12) What Baby Wants; 13) I Gotta Get Outta Here; 14) The Underture

Trettiseks år etter Coopers først soloalbum, Welcome To My Nightmare, var det klart for “oppfølgeren” Welcome 2 My Nightmare. Var det en artist som hadde filmatisk tilnærming til musikken sin så var det Alice Cooper. Mannens katalog var i store trekk en musikalsk versjon av den amerikanske skrekkfilmen, og i den sjangeren var det som kjent ikke uvanlig med oppfølgere, for å si det forsiktig.

Welcome To My Nightmare, fra 1975, dreide historien rundt den lille verstingen Steven. Han dukket opp som vonde drømmer og mareritt i de fleste sangene på plata, før det hele ble bundet sammen i en avsluttende låt-triologi over mannens galskap. Denne plata har en spesiell plass i mange Alicefans hjerter, ikke uten grunn.

På oppfølgeren hadde Alice alliert seg med Bob Ezrin. Ezrin, en av verdens mest navngjetne produsenter, produserte som kjent alle platene Alice var involvert i helt opp til og med liveplata The Alice Cooper Show (1977). Han gjorde «comeback» som Alice-produsent på Dada (1983) og var også involvert i Brutal Planet og Dragontown (2001/2001). Med Ezrin hadde Alice sikret seg mannen som var mye av nøkkelen til suksessen på syttitallet. Ezrin var også sentral i låtskrivingen på Welcome 2 My Nightmare. Han skrev alle sangene sammen med Cooper, med litt hjelp fra andre her og der.

Hjelp fra andre var det mye av Welcome 2 My Nightmare. Det var morsomt at Cooper hadde fått med seg tre av medlemmene fra det opprinnelige Alice Cooper Band. Dennis Dunaway, Neal Smith og Michael Bruce spilte på A Runaway Train, I’ll Bite Your Face Off og When Hell Comes Home. Denne gjengen hadde ikke  glemt gamle kunster og sammen ga de sangene et uttrykk som satt som hånd i hanske for Alice nostalgikere.

Ellers var gamle venner som Dick Wagner og Steve Hunter hjertelig til stede. De to herlige gitaristene som preget platene til både Lou Reed og Alice Cooper på syttitallet. Verstingen Rob Zombie dukket også opp, og jammen om ikke den ikke fullt så verste country-smørklumpen Vince Gill var med på gitar, på to spor.

Konseptet på Welcome 2 My Nightmare var løst i fisken. Mer enn noe annet var det et knippe frittstående sanger, som var pakket ned i Steven/Nightmare bagen, uten at det ga noen stor konsept/rockopera-følelse. Det var for så vidt greit. Det låt fint, Alice hadde stemmen inntakt og humøret var langt bedre enn på hans foregående album. Han knirket ikke fullt så mye i stemmen og hadde mer absurditet å by på. Så kunne som vanlig låtmaterialet vært enda sterkere, selv om komposisjonene  var rett så melodisterke, og bedre enn på en god stund.

I likhet med på Welcome To My Nightmare, spredde han seg ut musikalsk, og dét var befriende, etter en håndfull litt skjematiske og likelydende album. Vi fikk det pompøst orkestrale i The Underture, disco med mannskor (!) i den elleville Disco Bloodbath Boogie Fever,  ren Alicepop i I Gotta Get Out Of Here og en herlig duett med popskrulla Ke$ha på What Baby Wants. Autotune gjorde også sitt inntog på et Alice album for første gang, på åpningssporet I Am Made Of You. Det låt både sykt og litt kult. Omtrent som Kanye West med sjarm, om det er mulig å forestille seg.

Welcome 2 My Nightmare ble en kommersiell suksess, med 22. plass på albumlistene i USA som bestenotering.

Rating: 7/10