Alice In Chains – Black Gives Way To Blue (Virgin cd, 2009)

 1) All Secrets Known; 2) Check My Brain; 3) Last Of My Kind; 4) Your Decision; 5) A Looking In View; 6) When The Sun Rose Again; 7) Acid Bubble; 8) Lesson Learned; 9) Take Her Out; 10) Private Hell; 11) Black Gives Way To Blue

Det skulle ikke komme flere utgivelser fra Alice In Chains med Laney Staley, og gruppa var inaktiv i nesten ti år, fra slutten av 1996 til 2005. De øvrige medlemmene drev med diverse prosjekter, blant annet startet Jerry Cantrell opp en solokarriere. Cantrell fikk brukbar suksess med albumene Boggy Depot (1998) og Degradation Trip Volumes 1 & 2 (2002). Sistnevnte dedikert til Laney Staley, som døde to måneder før dèt albumet ble utgitt.

I 2005 begynte de tre gjenlevende medlemmene Cantrell, Mike Inez og Sean Kinney å røre på seg igjen under Alice In Chains banneret. De gjennomførte diverse veldedighetskonserter og sågar en liten turne. Til å hjelpe seg hadde de gjester som Maynard James Keenan (Tool), Pat Lachman (Damageplan), Duff McKagan (Guns `n` Roses) og Ann Wilson (Heart). Sangeren William DuVall fra Comes With The Fall bidro også, og han skulle etter hvert bli Alice In Chains nye vokalist.

Å spille sammen igjen ga åpenbart mersmak, og i 2008 gikk Alice In Chains i studio for å spille inn sitt første album på 14 år. Gruppa bestod da av de tre gamle medlemmene og William DuVall på vokal og rytmegitar. Til produksjonen fikk de hjelp av Nick Raskulinecz. Han har jobbet med blant andre Ghost, Marilyn Manson, Deftones, Coheed and Cambria, Korn, Velvet Revolver, Rush og Mastodon.

Den nydelig titulerte Black Gives Way To Blue var åpenbart et lament over Laney Staley, hvis bortgang satt hardt i gamle bandkamerater. Stilmessig og produksjonsmessig var det ikke langt fra de tidligere Alice In Chains albumene og til comebacket. Det var likevel et par vesentlige forskjeller. For det første var savnet av nettopp Laney Staley stort. William DuVall var en habil vokalist, men hverken han eller Jerry Cantrell var i nærheten av Staley. DuVall hadde en helt ok, men temmelig anonym stemme, som ikke klarte å løfte de mørke sangene til de høydene som skulle til for at disse festet seg og ble varige. Han kom best ut av det på det roligere materiale, hvor stemmen hans kom mest til sin rett. Det beste eksemplet var det avsluttende tittelsporet, en vakker ballade, tilegnet Staley – og med ingen ringere enn Elton John (!) på piano. Den slepende Private Hell fungerte også godt. Det samme gjorde albumets tredje høydepunkt, den mektige Check My Brain.

De fleste sporene ble sunget av  DuVall, med Cantrell på annenstemme – mye likt det Alice In Chains praktiserte med Staley/Cantrell. DuVall og Cantrell var imidlertid for like i stemmene, og klarte ikke gjenskape effekten av samsangen mellom Staley og Cantrell på de tre første platene.

Den andre store forskjellen fra det tidlige Alice In Chains var kvaliteten på kom-posisjonene. På Black Turns To Blue hadde Jerry Cantrell skrevet det aller meste. Det lovet godt, han viste seg frem som en formidabel låtskriver på nittitallet. Denne gangen lyktes han ikke like godt. De tidligere nevnte låtene var storveis og definitive Alice In Chains-låter, men resten av materialet ble for anonymt. Særlig var savnet av mektige tungrockere her, hvor riffmester Cantrell kunne øse på. Det var i det hele tatt for få mektige riff på Black Turns To Blue; for lite hekt – til å nå de høydene gruppa nådde på sine tre foregående studioalbum.

Så kan man lure på om forventingene var for høye. Lente man seg tilbake og lyttet, uten å tenke på tidligere bravader, hørtes et ok album som fansen likte, og som metalhoder trampet takten til. Plata ble da også en kommersiell suksess, med 5. plass på albumlistene i USA og et samlet salg på over 1 million eksemplarer.

Rating: 6,5/10