The Associates – The Affectionate Punch (Fiction LP, 1980)

1) The Affectionate Punch; 2) Amused As Always; 3) Logan Time; 4) Paper House; 5) Transport To Central; 6) A Matter Of Gender; 7) Even Dogs In The Wild; 8) Would I… Bounce Back?; 9) Deeply Concerned; 10) A

Det skulle temmelig kraftig musikalsk krutt til for å bryte gjennom til undertegnede i det fenomenale musikkåret 1980. For en 17 år gammel musikkfan var det mange plater som fristet en slunken lommebok. Remain In Light, Closer, Dead Fruit For Rotting Vegetables, Ace Of Spades, Scary Monsters, Crazy Rhythms, Seventeen Seconds, Back In Black, Peter Gabriel III, Colossal Youth, Grotesque (After the Gramme), Doc At The Radar Station og flere til – lista var uanstendig lang. For et år! Dermed tok det tid for lommeboka hadde rom for The Associates. Dét skjedde faktisk ikke før deres album fra 1982, Sulk. Da var imidlertid ikke veien tilbake til debuten fra 1980, The Affectionate Punch, lang.

Den skotske duoen The Associates kom sammen i Dundee 1979. Etter hvert hadde vokalist Billy MacKenzie og gitarist Alan Rankine med seg andre musikere, men de første årene var det Billy og Alan det dreide seg. Etter hvert skulle de to gå hvert til sitt. Billy MacKenzie fortsatte da under Associates-navnet noen år til, for det hele løste seg opp i intet. MacKenzie tok tragisk nok sitt eget liv i 1997, etter å slitt med tunge depresjoner.

Allerede fra starten av var det både store ambisjoner og grandiose følelser i Associates musikk, der MacKenzies formidable vokale rekkevidde og musikkens teatralske, nærmest cabaretaktige aspirasjoner, gjorde gruppa til en sjelden plante i den britiske postpunk-floraen. Til å begynne med de var riktignok svært inspirert av David Bowie, men fikk fort etablert seg som en egenartet duo. De debuterte med en uautorisert versjon av nettopp Bowies Boys Keep Swinging, kun seks uker etter at mannen hadde utgitt den selv. Temmelig friskt gjort, og den eventuelle usikkerheten og tvilen på seg selv de to eventuelt må ha hatt, skjulte de bak en typisk britisk, småarrogant og kul fasade. De gjorde  ingen dårlig jobb med Bowies låt, tvert imot var det en nydelig liten coverversjon. John Peel var selvsagt på ballen, og spilte singelen på sitt radioprogam.

The Associates albumdebuterte i august 1980, etter at de hadde fått kontrakt med Fiction, samme plateselskap som The Cure var på. Mike Hodges ble satt på produsentjobben, og det var ikke noe dårlig valg. Hodges hadde blant annet produsert The Cure, Steve Harley og Alex Harvey, og skulle senere produsere Siouxie & The Banshees.

The Affectionate Punch hadde et typisk postpunk lydbilde av tiden, men det hele har stått seg svært bra og er like godt å lytte til i dag. Associates unngikk de verste «kantete»  postpunk-klisjeene. I tillegg var det litt tidlig for de klassiske åttitallske lydblødmene – eller kanskje gutta rett og slett hadde for god smak til å gå i fella? Musikken var basert  på bass, trommer og keyboards, i spedd diverse lydeffekter her og der,  i tillegg til Mackenzies fire oktavs-vokal.  Alan Rankine spilte alle instrumenter, med unntak av trommer. Der fikk gruppa hjelp av Nigel Glockler. Glockler skulle like etter sette seg på trommekrakken i metalbandet Saxon. I tillegg koret labelkollega Robert Smith på tittelsporet.

Sammen klemte de ut ti sterke låter, hvor popsensibilitet og postpunkaggresjon ble parret med MacKenzies vokale krumspring, og tekster som skapte en dystopisk og smått illevarslende stemning. Tekstene ble etter sigende nærmest til i øyeblikket, hvor MacKenzie gikk inn i en «stream of conciousness». Planlegging må det likevel ha vært, refrenger og overganger av det kalibre som finnes på The Affectionate Punch dukker ikke opp i ren luft.

The Affectionate Punch var uten svake punkter. Så fantes det selvsagt noen favoritter som fikk det til bevege seg litt ekstra i kropp og sjel. Logan Time var en slepende, stemningsfull ballade, hvor teksten ikke var enkel å forstå, uten at det spilte noen stor rolle. Den skurrende, stygge Transport To Central var også fabelaktig. Krasse gitarer og elementer av industriell gruff ble brutt mot en klassisk popmelodi. Bedre ble det knapt, ikke engang i 1980. A Matter Of Gender var også en godbit, der The Cure bass/gitar møtte nesten-Echo & The Bunnymen, i nok en klassisk melodi.

Det største høydepunktet var likevel Even Dogs In The Wild. Her ble det trukket opp et storstilt drama, med MacKenzie på sitt mest pompøse og gotiske, med et salig løft i arrangement og melodi. Sjeldent flotte saker.

Rating: 8/10