The 13th Floor Elevators – The Psychedelic Sounds Of The 13th Floor Elevators (International Artists LP, 1966)

1) You’re Gonna Miss Me; 2) Roller Coaster; 3) Splash 1 (Now I’m Home); 4) Reverberation; 5) Don’t Fall Down; 6) Fire Engine; 7) Thru The Rhythm; 8) You Don’t Know; 9) Kingdom Of Heaven; 10) Monkey Island; 11) Tried To Hide

Roky Erickson er en rockhistoriens definitive kultfigurer, der en tragisk historie kombineres med klassisk, tidvis uovertruffen rock & roll. Den uimotståelige kombinasjonen av syre, psykedelia, opphold på mentalinstitusjon, sci-fi- og horrorfantasier, stadige comeback og ikke minst en musikalsk urkraft i både stemme og spill, har gjort Roky Ericksons historie til en fortelling med stor tiltrekningskraft. Det mest overraskende i hele historien er vel at han fortsatt er blant oss.  De som har sett Keven McAlesters glimrende og rørende dokumentar om mannen (You’re Gonna Miss Me, 2005), vet at livet til Roky tidvis har vært av det tragiske slaget. På tross av store problemer med egen mentale helse, har han klart å produsere en stor samling klassisk materiale. Hans produksjon står fjellstøtt i rockens annaler.

Historien om Roky begynte i det sagnomsuste Texasbandet The 13Th Floor Elevators, som opererte i perioden 1965 til 1969, før det hele gikk i oppløsning i en flodbølge  av galskap og enorme mengder LSD. Gruppa ble stiftet av Roky (gitar, sang, munnspill), Tommy Hall (elektrisk jug), Stacy Sutherland (gitar), Benny Thurman (bass) – senere erstattet av Ronnie Leatherman – og John Ike Walton (trommer). De fikk etter hvert en avtale med International Artists, og fikk en pen fremgang med sin første singel, som opprinnelig ble utgitt på et lokalt selskap, men raskt etter ble reutgitt av International Artists. Det var ingen hvilken som helst singel; You’re Gonna Miss Me har du hørt mange ganger, og det er en av de sterkeste og kuleste rocksangene som noensinne er utgitt.  Maken til primalskrik som Roky serverte her finnes neppe andre steder, og da viriliteten utspilte seg over et godstog av garagerock, var et av rockens definerende øyeblikk på plass.

I november 1966 var det klart for gruppas debutalbum, med den tidsriktige tittelen The Psychedelic Sounds Of The 13th Floor Elevators. Gruppa var ikke den eneste som brukte psychedelic i albumtittel dette året, men få, om noen, kunne overgå Elevators i å ta det psykedeliske ut i praksis. Tommy Hall hadde klokketro på at LSD utvidet sinnet og menneskets handlingsrom. Han insisterte på at gruppa alltid skulle ta solide doser LSD før de opptrådde. Denne hensynsløse praksisen var utvilsomt en medvirkende årsak til Ericksons mentale problemer senere i livet, hvor han slet med blant annet schizophreni. Hall er i det hele en omstridt skikkelse i historien om Elevators, også musikalsk. Hans «instrument» var en jug, en slags glassflaske eller keramikkflaske, som man blåste luft inn i. Instrumentet hadde sin storhetstid på 1920-tallet, da en rekke jug-bands oppstod. Halls Jug hadde definitivt sine sider, der den sluret rundt i lydbildet som en hissig veps, men den ble brukt for mye, slik at den til slutt var irriterende og opplevdes meningsløst forstyrrende.

Jugen forhindrer likevel ikke at The Psychedelic Sounds Of The 13th Floor Elevators er en klassiker, og et album som har hatt stor påvirkning på generasjoner av musikere. Musikken lå i skjæringspunktet mellom garasjerock og psykedelia. Garasjerocken var på tampen av sin storhetstid i USA, men Elevators hadde råskapen og den musikalske naiviteten intakt, samtidig som de snuste på det de nye gruppene på vestkysten drev med (Grateful Dead, Quicksilver Messenger Services og flere). De hadde også en forkjærlighet for folkrock, det er åpenbart at de hadde lyttet til The Byrds. I det hele tatt tok gruppa sats fra amerikanske musikktradisjoner, enten det var folk, rock & roll, blues eller annet, og kastet det ut i en suppe av LSD. Resultatet var dypt originalt og likevel av sin tid, der særlig Roky Ericksons stemme løftet det hele opp og ut.

Det mest originale øyeblikket var den syke Reverberation, med sin kombinasjon av mørke riff, svimlende jug og generelt skummel stemning. Fire Engine hadde noe av den samme galskapen i seg; svimlende og utrolig musikk, selv over femti år senere. Da var det godt å kunne dykke ned i Don’t Fall Downs myke folkrock, eller i den vakre naiviteten i Splash 1.

The Psychedelic Sounds Of The 13th Floor Elevators ble ingen stor kommersiell suksess, men den sikret gruppa et fotfeste i undergrunnen og blant hipstere over det ganske USA. Plata er en viktig del av rockhistorien og hører hjemme i enhver platesamling.

Rating: 9/10