Joni Mitchell – For The Roses (Asylum LP, 1972)

1) Banquet; 2) Cold Blue Steel and Sweet Fire; 3) Barangrill; 4) Lesson in Survival; 5) Let the Wind Carry Me; 6) For the Roses; 7) See You Sometime; 8) Electricity; 9) You Turn Me On, I’m a Radio; 10) Blonde in the Bleachers; 11) Woman of Heart and Mind; 12) Judgement of the Moon and Stars (Ludwig’s Tune)

Mellom Blue (1971) og Court And Spark (1974), Joni Mitchells to største blockbustere, ligger hennes femte album For The Roses. Denne skjebnen har medført at For The Roses er en litt oversett plate i Mitchells formidable syttitalls-katalog. Det er ufortjent. For selv om ikke For The Roses har Blues’ nådeløse hudløshet eller Court And Sparks store musikalske fornyelse, er det et formidabelt album. Et album de aller fleste artister ville vært fornøyde med å klare og levere èn gang i løpet av karrieren.

Jon Mitchell skrev med kompromissløs ærlighet om eget liv. Samtidig var hun i stand til å analysere seg selv med et glassklart blikk. Dette, koblet med en unik lyrisk åre og en vilje til å jobbe seg lang forbi de første skissene til tanker, tekster og melodier, gjorde henne til en unik artist. Så er det lett å forstå at denne grenseløse tilnærmingen til tekstene må ha gjort henne mentalt sliten. Etter Blue valgte hun  å trekke seg tilbake. Hun slo seg ned i en enkel hytte i British Columbia, Canada. Der ble hun i nærmere ett år. Hun jobbet med nytt materiale, samtidig som hun lurte på om hun var ferdig med rampelyset for godt – i en alder av 28 år.

Det var hun som kjent ikke, men det er åpenbart at hun kom tilbake til verden med et endret blikk på tekstene sine,  og ikke minst hvor «nådeløs» hun skulle være med seg selv. For The Roses inneholdt også personlige tekster om både livet i rampelyset og om kjærlighet, men rammene var ikke fullt så grenseløse. I årene som skulle komme ble   tekstene hennes mer karakterstudier enn rene personlige analyser av egen livnad. Etter sigende fikk hun trøst og mot til å gyve løs videre fra en biografi om Beethoven. Beethoven lot seg som kjent ikke stoppe av døvhet og tungsinn, og skapte sin kanskje største musikk etter at han var blitt komplett døv. Beethoven ble hyllet av Joni på For The Roses’ avsluttende spor, Judgement of the Moon and Stars (Ludwig’s Tune).

Musikalsk sett var For The Roses et overgangsalbum. På oppfølgeren Court And Spark omfavnet Joni jazzen, som hun  blandet med folk og pop, til et eget uttrykk. De første spirene av dette musikalske sporet fantes på For The Roses. Samtidig er det viktig å huske at selv om Blue var strippet og naken, med stort sett kun stemme, piano, ukulele og gitar, var forgjengeren Ladies Of The Canyon mer utvidet i sin musikalske palett. For The Roses var slik sett både en fortsettelse av det musikalske uttrykket på Ladies, og et pek frem mot Court And Spark. Samtidig var det en lett gjenkjennelig Joni Mitchell som møtte lytteren på For The Roses, enten hun opererte med band, alene ved piano eller gitaren, eller med forsiktig arrangementsmessig krydder .

For The Roses bestod av 12 sanger på 41 minutter, og inneholdt knapt en tilfeldig tone eller et unødvendig øyeblikk. Samtlige sanger hadde varige kvaliteter, både i tekst og melodi. Så var det selvsagt noen som raget høyere enn andre. En av mine absolutte Mitchell favoritter er den jazzy Cold Blue Steel And Sweet Fire. Tekstmessig var det nok et stikk mot heroinmisbruk, antagelig også denne gangen rettet mot James Taylor. Hun fikk hjelp av et formidabelt band, med Russ Kunkel på trommer, Tom Scott på blås og Wilton Felder på bass. Tom Scotts band LA Express skulle bli Mitchells faste musikere i flere år fremover. Felder var en av hovedmennene i The Crusaders, som fikk stor suksess med sin blanding av jazz, funk og soul. Kunkel trenger ingen nærmere presentasjon, han har spilt med alt som kan krype og gå av artister som oppholdt seg i California på seksti- og syttitallet. I tillegg gjestet ingen ringere en James Burton på elektrisk gitar. Jøje meg for et lag! Cold Blue Steel And Sweet Fire pekte direkte mot soundet som skulle dominere Court And Spark.

På tittelsporet var Joni alene med gitaren. Tekstens metafor var til hesten som vinner hesteveddeløpet og blir dynket i blomster ved målgang. For siden å bli avlivet, når det ikke er mer å hente av seiere. Dette var selvsagt et bilde fra Joni på opplevelsen av musikkbransjens bruk og kastmentalitet. I motsetning til mange av sine mannlige kolleger som behandlet den «forferdelige» musikkbransjen i sine tekster, var hun som vanlig fri for selvmedlidenhet og trass.

Hun ble utfordret på å skrive en hit til plata. David Geffen, en av sjefene på Asylum var direkte på henne om dette, og hun svarte med You Turn Me On, I’m a Radio. Den ble selvsagt en hit, med en 25. plass på singellistene som bestenotering. Låten var uimotståelig countrypop, superfengende og med en artig tekst, som oste erotikk, uten å bli platt. Her koret Graham Nash, og Bobby Hall ga det hele en ekstra touch med congas. Hall hadde blant annet spilt med Marvin Gaye på hans What´s Going On. Hun skulle senere spille med alle fra James Taylor og Carole King til å ha bidrag på Pink Floyds The Wall.

Hall bidro også på den herlige Woman Of Heart And Mind. Teksten var Joni i kjærlighetsmodus, men kanskje en tanke mindre direkte personlig enn tidligere, uten at det forringet opplevelsen.  Sammen med Let The Wind Carry Me og Lessons In Survival var Woman Of Heart And Mind de «reneste» kjærlighetssangene på plata. Alle tre kunne sees på som en forlengelse av Blue, uten at de opplevdes like monumentalt hudløse som sangene derfra.

Blonde In The Bleaches hadde mye av den samme stemningen, selv om Mitchell her befant seg bak pianoet. En nydelig melodi, som ble bygget ut med trommer, gitar og bass – alt etter sigende levert av Stephen Stills.

På Barangrill brukte Mitchell jakten på et spisested som en metafor på jakten på det gode liv. Det var en problemstilling hun må ha grunnet mye, der hun satt i den lille hytta i Canada. Barangrill ble løftet av flott treblåser-spill fra Tom Scott. I det hele tatt var For The Roses nydelig arrangert og spilt, og et klart steg videre Mitchell. Det var et album som åpnet henne for en musikalsk verden som skulle dominere alt hun gjorde på resten av syttitallet.

For The Roses ble nok en pen suksess, og gikk til 11. plass i USA og 5. plass i Canada. Det var bestenoteringer for henne, så langt.

Rating: 9/10