Alice In Chains – The Devil Put Dinosaurs Here (Virgin cd, 2013)

1) Hollow; 2) Pretty Done; 3) Stone; 4) Voices; 5) The Devil Put Dinosaurs Here; 6) Lab Monkey; 7) Low Ceiling; 8) Breath On A Window; 9) Scalpel; 10) Phantom Limb; 11) Hung On A Hook; 12) Choke

Etter utgivelsen av Black Turns To Blue i 2009 var det en spillesugen gjeng som reiste på verdensturne. I USA var Alice In Chains en del av Blackdiamondskye turneen, som i tillegg bestod av Mastodon og Deftones. Litt av en billett! Turneen var navngitt etter  gruppenes seneste album, henholdsvis Black Turns To Blue, Diamond Eyes og Crack The Skye.

Mørke skyer trakk seg imidlertid nok en gang inn over Alice In Chains. I mars 2011 døde originalmedlem Mike Starr av en overdose. Han ble riktignok sparket ut av gruppa allerede i 1993, men både Jerry Cantrell og Sean Kinney deltok i begravelsen – og var dermed de to av de originale fire medlemmene i Alice In Chains som fortsatt var i live.

Alice In Chains startet innspillingen av sitt femte studioalbum sommeren 2011, og sa seg ikke ferdige før oppunder jul 2012. Plata ble utgitt i mai 2013. En av grunnene til den lange prosessen var at Jerry Cantrell måtte gjennom en skulderoperasjon. Oppsettet var mye likt Black Turns To Blue, med samme produsent, Nick Raskulinecz, og samme medlemmer i bandet. Jerry Cantrell skrev mesteparten av sangene, selv om de andre bandmedlemmene var litt mer med på låtskrivingen denne gangen.

The Devil Put Dinosaurs Here endte opp som Alice In Chains’ klart svakeste album. Musikalsk sett hadde ikke mye endret seg siden Black Turns To Blue, og de samme problemene med låtkvalitet og vokalprestasjoner var tilstede her. Låtmaterialet var faktisk enda mer anonymt denne gangen. Det var få spor her som festet seg, selv etter gjentatt lytting. Black Turns To Blue hadde tross alt noen høydepunkter.

I tillegg var låtene gjennomgående for lange, de aller fleste strakk seg godt over fem minutter. Da ble det slitsom lytting, der de gode ideene var ikke-eksisterende, eller i beste fall uttømt etter tre minutter. Vokalarbeidet bygget opp under kjedsomheten. Det var greit at et av gruppas varemerke var de lange, slepende dronepartiene med tilhørende lange, klagende fraser. Her var dette  tatt ut i det absurde; det ble sunget svært lite på The Devil Put Dinosaurs Here – det ble klaget. Og hverken DuVall eller Cantrell var spesielt distinkte vokalister, heller tvert i mot.

Black Turns To Blue fikk endel kritikk for lyden. Plata ble ansett som noe av det høyeste som var spilt inn, at alle parametre var skrudd opp til elleve og det hele låt som en storm av toner i konstant samme leie. Lyden var kald, «teknisk» og særdeles lite organisk; en stram, lite imøtekommende velling. Det ble lite dynamikk, og lytteropplevelsen slitsom. Summen av ikke-låter, klagende sang og lite dynamisk lyd, ga et mørkt, seigt og trist album. For tekstene var som vanlig lite lystige og oppbyggelige, selv om tematikken tidvis var utvidet noe.

Etter alt det negative skal det legges til at gruppa fortsatt spilte godt, og at det var ting begravd på albumet, som tøt frem om du var tålmodig. Tittelsporets kritikk av moderne religionsutøvelse hadde sine sider, det samme hadde Voices og delvis Scalpel.

Alice In Chains grep om publikum var det fortsatt ingenting å si på. The Devil Put Dinosaurs Here gikk til andre plass i USA, og solgte godt i mange andre land også. Blant annet i Norge, hvor plata nådde en sjette plass.

Rating: 5/10