Der Blutharsch And The Infinite Church Of The Leading Hand & Aluk Todolo – A Collaboration (WKN cd, 2011)

1) A Collaboration I; 2) Collaboration II; 3) Collaboration III; 4) A Collaboration IV

Etter å ha bidratt med ett av fire spor på samleplata On the Powers of the Sphinx, var neste trekk fra Aluk Todolo et samarbeidsprosjekt med Der Blutharsch and The Infinitive Church Of The Leading Hand. Bak dét avsindige navnet stod en viss Albin Julius. Julius har en lang rekke utgivelser bak seg, gjennom prosjekter som The Moon Lay Hidden Behind A Cloud, Der Blutharsch og Der Blutharsch And The Infinite Church Of The Leading Hand. Opprinnelig trafikkerte han neofolk/postindustri-landeveien. Etter hvert hadde han beveget seg mot et mer rockbasert uttrykk, med inspirasjoner fra psykedelia, postpunk og tyngre rock. Han hadde et tvilsomt rykte, når det gjaldt politisk ståsted. Det hadde mange artister innen neofolk/postindustri, uten at det alltid var mulig å verifisere hva som var politiske oppfatninger og hva som var symbolbruk med «rene» kunstneriske ambisjoner.

Samarbeidet mellom Der Blutharsch og Aluk Todolo tok utgangspunkt i to spor fra hver av gruppene, hvor de sendte materiale til hverandre for bearbeiding. Det er en kjent tilnærming i vår tid, hvor store datafiler enkelt kan sendes via mail og annet. Resultatene av denne type samarbeid er varierende, hvor selve ideen ofte er bedre enn resultatet. I utgangspunktet må det være vanskelig å få til et virkelig fruktbart samarbeid uten å møtes og utvikle ideene i samme rom, skulle man tro. Likevel var A Collaboration rett så vellykket. Det musikalske uttrykket på albumet balanserte de to gruppenes uttrykk, og klater å tilføre musikken en egen identitet. Slik fikk både Der Blutharsch og Aluk Todolo nye farger og dimensjoner. Det hvilte en mørk, tung stemning over albumet, med industrielle og psykedeliske vendinger, som virkemidler for å skape brudd og spenning.

A Collaboration bestod av fire spor à 10 minutter, som hang sammen og utgjorde  musikalsk hele. Det første sporet var en sakte vals over trommemaskiner badet i ekko, et orgel som sørgmodig slepte melodien frem, og et forsiktig lag av  «typisk» Aluk Todolo-mishandling av gitar og bass. Stemningen var erkeeuropeisk melankolsk og tungsindig , men aldri støyende eller åpenbart aggressiv, mer av et lament over en tapt tid og tapte muligheter?

Collobration 2 hvilte videre på orgelet fra åpningen, men her var også trommeslageren i Aluk Todolo på plass, med knusktørr trommelyd. Bassen ruget og gitaren spilte forsiktige figurer. Julius dukket opp med en lavmeldt vokal. Hva han synger om er ikke mulig å få tak i, vokalen var pakket inn i lydeffekter og mørke stemninger. Også på Collaboration 2 ble energien holdt i stramme tøyler, før det dro seg til midtveis; tempo økte så smått og støyen fra gitarene og orgelet smeltet sakte sammen. Stemmen til Julius kjempet en håpløs kamp, mens de tørre, insisterende trommene dro hele skiten gjennom utbombede landskap. Det var stemningsfullt, og inviterte til gjentatt lytting.

A Collaboration 3 satte opp tempoet, der en hissig trommefigur spant opp et lerret for orgel, bass og gitar – som et NEU! på dobbel hastighet. Deretter dukket et av neoindustiens kjæreste virkemidler opp, gjennom opptak av en eller annen anspent herremann som holdt en tordentale. Slikt blir ofte en kjedelig klisje, men her fungerte det brukbart.

Samarbeidet kuliminerte på det siste sporet, som var platas høydepunkt. En trommemaskin og et tungt, metallisk riff preget begivenhetene, og det ble skapt en skjebnetung, illevarslende og samtidig hektende stemning. Langt der bak marsjerte sørgmodige munker til en siste messe, mens de resiterte eldgamle okkulte tekster om Europas endelikt og dommedags komme.

Eller noe i den retning.

Rating: 7/10