The Associates – Wild And Lonely (Circa cd, 1990)

1) Fire To Ice; 2) Fever; 3) People We Meet; 4) Just Can’t Say Goodbye; 5) Calling All Around The World; 6) The Glamour Chase; 7) Where There’s Love; 8) Something’s Got To Give; 9) Strasbourg Square; 10) Ever Since That Day; 11) Wild And Lonely; 12) Fever In The Shadows

Perhaps ble ikke den suksessen MacKenzie og plateselskapet hadde sett for seg. Etter en kostbar og langdryg innspillingsprosess endte Mackenzie i solid minus. Han forsøkte seg likevel på innspilling av et nytt album. Plateselskapet WEA var imidlertid ikke fornøyd med og nektet å gi ut resultatet. Etter sigende var også MacKenzie selv misfornøyd, i så pass grad at han gjemte unna mastertapene. Først i 2002 fikk fans og musikkhistorikere anledning til å høre det kasserte resultatet, da The Glamour Chase ble utgitt, i forbindelse med reutgivelse av hele Associates-katalogen. Da hadde den kronisk deprimerte MacKenzie vært død i fem år, etter det tragiske selvmordet i 1997.

Etter at The Glamour Chase ble lagt på hylla, gikk MacKenzie videre, og etablerte et fruktbart samarbeid med den sveitsiske duoen Yello. Han skrev to spor på deres album One Second (1987). Han sang ett spor selv, men det som huskes er den frekke The Rhythm Divine, sunget av ingen ringere enn Shirley Bassey. Han la imidlertid ikke tanken opp et nytt Associates album på hylla, og i 1990 slapp han Wild And Lonely, Associates fjerde rene studioalbum. Som tilfellet var med Perhaps var dette for alle gode formål et solo-album fra MacKenzie.

Han hadde mistet kontrakten med WEA siden sist, og Wild And Lonely ble utgitt på det lille selskapet Circle. At MacKenzie hadde mistet kontrakten med plateselskapet var nå en ting, langt verre var det at det aller meste av den musikalske mojoen hadde forsvunnet ut døra samtidig. For Wild And Lonely var et flatt og intetsigende album. Musikken var en avmålt, tilbakelent og «voksen» elektropop med soulambisjoner. Sang etter sang skled forbi uten at noe festet seg, eller fristet til gjentatt lytting. Plata gikk og gikk uten å nærme seg døra, dansegulvet eller frisk luft. Det var lite eller ingen ting som hevdet seg over det ordinære, og tidvis nærmet resultatet seg det rent ut enerverende. Det var en tålmodighetsprøvelse å lytte gjennom Wild And Lonely uten at fristelsen til å trykke på av-knappen tok overhånd.

Tekstene var heller ikke noe å skryte av, de falt i samme uorginale gryta som musikken. Tidligere hadde Associates både minneværende sangtitler og herlig obskure tekster, men denne gangen var titler som The Affectionate Punch, White Car In Germany og Party Fears Two byttet ut med People We Meet, Just Can’t Say Goodbye og Calling All Around The World.

Det er synd at ikke MacKenzie fikk foredlet sitt store talent mer enn han gjorde. Han var åpenbart avhengig av samarbeidspartneren Alan Rankine. Etter at han forlot Associates var ikke resultatene all verden.

Rating: 3,5/10