Joni Mitchell – Hejira (Asylum LP, 1976)

1) Coyote; 2) Amelia; 3) Furry Sings the Blues; 4) A Strange Boy; 5) Hejira; 6) Song for Sharon; 7) Black Crow; 8) Blue Motel Room; 9) Refuge of the Roads

Det var mange som hang seg på Bob Dylans Rolling Thunder Revue i 1975. Hans omreisende trupp av musikere hadde stor tiltrekningskraft på flere store artister, som hang seg på. Joni Mitchell var intet unntak, og i en kort periode var hun med på turneen, noen ganger faktisk som oppvarming for Bobby. Det er smått utrolig å tenke på! Joni Mitchell er mange ting, men oppvarmingsartist? His Bobness` aura var åpenbart av det utenomjordiske slaget.

Joni kom ut av denne opplevelsen med et kokainproblem, noe som vel må sies å være en tross alt beskjeden smell, hensyntatt hedonismen som utspant seg i dette reisefølget.

Livet på veien var en inspirasjon for Joni, og etter avsluttet turne gjennomførte hun to lange reiser i USA, stort sett med bil. Tidvis kamuflerte hun seg, med rød parykk, falsk navn og annet. I løpet av reisene skrev hun sangene som endte opp på hennes åttende studioalbum, Hejira. Hejira betød noe i retning av å reise bort med æren i behold og var en referanse til profeten Muhammeds reise fra Mecca til Medina i år 622. Det var åpenbart et annet klima i 1976. Bare tanken på at en hedning, og at på til en kvinne, skulle våge å henvise til profeten i vestlig populærmusikk i 2019 er relativt fjern. Slik har det blitt.

Mitchell skrev sangene til Hejira i bilen og på moteller. Piano var lite tilgjengelig, og alt materialet ble komponert på gitar. Hun reiste ofte alene, forholdet til John Guerin var på fallrepet og hun søkte seg ut og bort fra det meste. Tittelen på plata var et godt bilde på det musikalske innholdet. Hejira var en av toppene i Mitchells katalog, men var også et av hennes vanskeligst tilgjengelige album. Brukte man tid og dykket ned i materialet ble belønningen til gjengjeld stor og varig. Musikken var svevende, dronende og gitarbasert, med bass som et sentralt instrument. Det gjaldt spesielt de fire sporene hvor Jaco Pastorius svingte sin fretless bass, selv om også gamlebassist Max Bennet gjorde godt fra seg.  Jaco og Joni hadde umiddelbar kjemi da de traff hverandre, og han må ha hatt stor innflytelse på hvordan Hejira endte opp, selv om Joni  produserte selv, med hjelp av sin faste tekniker Henry Lewi.

Hejira var lyden av bevegelse. Vakre sanger pakket inn i en tåke av gitarer, bass, forsiktig perkusjon og Jonis sang. Det låt særegent og var vanskelig å beskrive, selv om det Joni Mitchel fortsatt var lett gjenkjennelig. Sangene var forankret i folk-jazz tradisjonen, med intrikate melodilinjer og gitar/bass-figurer. Det var lite opplagte refrenger å finne. I stedet lå hemmelighetene i Jonis frasering, de flagrende gitarfigurene og det fantastisk melodiøse basspillet til Jaco Pastorius og Max Bennett.

Hejira var et helhetlig album, en lytteopplevelse som best ble tatt i èn setting. Da kom musikken best til rett, da den trengte konsentrasjon og tid. Plata var full av inntagende musikk, som var god å hvile i, mens man forsøkte å trenge inn i Jonis tekstunivers. Tekstene var som oftest beskrivelser fra veien, enten det kortvarige forhold, møte med gamle blueshelter eller annet. Jonis reiser var et kvinnelig motstykke til de testosteronfylte beskrivelsene av livet på veien som beatpoeten Jack Kerouak ga ut på femtitallet. I motsetning til på The Hissing Of Summer Lawns, hvor det kun var èn sang i første person, var Joni vel tilbake i jeg-form på store deler av Hejira. Det var en form som passer disse sangene utmerket.

Hejira åpnet med Coyote, et av albumets mest umiddelbare og samtidig mest typiske sanger. Et vidunderlig gitarriff fyltes på med bass, perkusjon og skjønnsang til et uimotståelig hele. Her møtte vi den mannlige hingsten, som hadde kvinner både hjemme og andre steder, og som var en uimotståelig fristelse. Etter sigende handlet sangen om Jonis fling med Sam Shephard. Shephard var også han en del av The Rolling Thunder Revue.

Noe av hemmeligheten ved Hejira ble avslørt allerede på Coyote; Jonis stemme var på dette tidspunktet et unikt instrument, hvor fraseringer, register og uttale dannet et hele, som ga spenning til tekstene på et sjeldent nivå.  Stemmen hennes lå i et lavere register enn på de tidligste platene. Hun sang også den rene jazzen med bravur denne gangen. Blue Motel Room viste at hun hadde tatt store steg som sanger siden den lille flørten Twistin´ fra Court And Spark.

Amelia var en ørkenballade, som omhandle oppbruddet fra John Guerin, samtidig som Joni sendte tankene til Amelia Earhart, den kvinnelige flygeren og eventyreren som forsvant over Stillehavet i 1937.

På Furry Sings The Blues var Joni i New Orleans, nærmere bestemt Beale Street. Her ble hun introdusert til Furry Lewis, den gamle blueskjempen. Han delte sin historie med henne, og den endte opp i en vakker ballade, med Neil Young på munnspill. Furry Lewis var ikke fornøyd da han hørte resultatet. Etter sigende likte han hverken sangen eller det faktum at hun hadde misbrukt hans tillit ved å gjengi deres møte.

På tittelsporet var det igjen forholdet til John Guerin som opptok Joni, der hun fraserte og diskuterte med seg selv over et fantastisk arrangement. Her samspilte congas, Jacos bass og Jonis gitar på unikt vis. Det hvilte en dyp sårhet over begivenhetene her.

Platas lengste spor åpnet side to. Song For Sharon var et høydepunkt på et album uten svake punkter. Fortellingen om Jonis barndomsvenninne Sharon, som ville bli sangerinne, men endte opp med å bli bondekone, var en sann svir. En herlig melodi, multitracking av Jonis stemme som kor og med suverent trommespill av den forsmådde Guerin. Etter sigende var det også referanser til Jackson Browne avdøde kone her. Phyllis Major tok livet sitt i mars 1976. Joni hadde som kjent et forhold til Jackson Browne tilbake i 1972, og han forlot Joni nettopp til fordel for Major.

John Guerin spilte også trommer på den avsluttende Refuge of the Roads. Sangen stod ikke tilbake for de øvrige, der Joni beskrev sitt besøk hos en buddhistisk meditasjonsmester i Colorado. Her nærmet rytmene seg reggae og calypso, noe som var kledelig funky.

Heijra ble ikke samme suksessen som forgjengerne, men nådde en respektabel 13. plass i USA. Det var ikke verst for et så modig og særegent verk som Hejira.

Rating: 10/10