Family – Music In A Doll’s House (Reprise Records LP, 1968)

1) The Chase; 2) Mellowing Grey; 3) Never Like This; 4) Me My Friend; 5) Variation On A Theme Of Hey Mr Policeman; 6) Winter; 7) Old Songs New Songs; 8) Variation On A Theme Of The Breeze; 9) Hey Mr Policeman; 10) See Through Windows; 11) Variation On A Theme Of Me My Friend; 12) Peace Of Mind; 13) Voyage; 14) The Breeze; 15) 3 x Time

Family var aktive fra siste halvdel av sekstitallet og frem til til 1973, og er en gruppe som tiden har pakket bort i et glemselens papir. Det er dypt ufortjent, for Family var både originale og velspillende – og i tillegg i stand til å levere på plate.

Family ble stiftet i Leicester sent i 1966. Gruppa oppstod selvsagt ikke fra intet, medlemmene hadde tidligere vært innom blant annet gruppene The Farinas og The Roaring Sixties. Ingen av disse ble festet på vinyl. Begge var et av svært mange håpefulle band som kastet seg på r&b bølgen, som Animals, Yardbirds og Pretty Things var frontfigurer for. Family skulle raskt kaste av seg den stramme r&b skjorta, og ta musikken ut i ullent terreng, hvor det var plass til både rock, prog, folk og jazz. Family var et originalt band, og var vanskelig å sette i bås.

Ric Grech, Jim King, Roger Chapman og John «Charlie» Whitney kom alle fra The Roaring Sixties. De fikk med seg Rob Townsend og dermed var den første besetningen av Family komplett. Familys besetning skulle gjennomgå en rekke endringer, og de eneste medlemmene som var med hele veien var vokalist Roger Chapman og gitarist John Whitney.

Etter å ha fått debutsingelen produsert av Jimmy Miller og sluppet på Liberty Records i oktober 1967, var Family klare til å overta verden. Slik gikk det som vanlig ikke. Singelen ble ingen stor suksess, men gruppa fikk seg da en kontrakt med det amerikanske plateselskapet Reprise Records. Family var det første britiske bandet som ble signet direkte til den amerikanske armen av Reprise.

Opprinnelig var planen at Jimmy Miller også skulle produsere debutalbumet, men han ble opptatt med Rollings Stones Beggar’s Banquet, og endte opp med å kun være involvert på et par spor. Resten ble produsert av Dave Mason. Mason var medlem av Traffic, hvor han spilte sammen med blant andre Stevie Winwood og Jim Capaldi. Traffic var et band som Family hadde flere musikalske fellesnevnere med. Begge gruppene hadde sans for folk, jazz, den «nye» rocken, psykedelia og amerikanske musikktradisjoner, i tillegg til at de må kunne sies å ha vært en del av protoprogen som tøt frem i 1968.

Debutalbumet til Family ble utgitt under navnet Music From A Doll’s House, og kom ut i juli 1968. Den unge plateprateren John Peel forelsket seg i plata, og bidro sterkt til at det ble en 35. plass på albumlistene i hjemlandet. Det skal tillegges at det også vanket gode anmeldelser i musikkavisene, men allerede i 1968 var Peel en viktig stemme, med betydelig innflytelse på hva som var hipt og ikke.

Music in a Doll’s House var et herlig lite album fra det fantastiske musikkåret 1968. Family klarte å skille seg ut i den store mengden av klassiske album som kom ut det året. Dét var det flere grunner til, blant annet hadde de en vokalist med en svært særpreget stemme i Roger Chapman. Hans vokalprestasjoner var det en del som slet med, der han remjet med hes vibrato, et sted mellom en gammel bluessanger og noe helt udefinert. Uttrykksfull var bare fornavnet. Chapman var en av det britiske sekstitallets mest interessante vokalister. Han satte sitt udiskutable preg på alt han tok i, og var en sterk formidler. Stemmen hans passet perfekt til Familys arrangementer, hvor takt- og stilskifter ble kombinert med uvanlige instrumenter til datidens rock å være. På Music In A Doll’s House ble det brukt strykere, blåsere og annet, iblandet rene lydeksperimenter. I bunn lå et knippe originale og fengende komposisjoner, som med noen få unntak var skrevet av Roger Chapman og John Whitney. Summen ble et album som var noe for seg selv. Særpreget bidro kanskje paradoksalt nok til at gruppa ble litt glemt; de var vanskelige å sammenligne med andre og passet aldri inn i noen «bag».

Music In A Doll’s House var et sjeldent realisert debutalbum. Det var ikke noe uferdig eller søkende over plata, Family fant sin form allerede på debuten. Plata bestod av femten kortere spor, som best opplevdes som en helhet. I løpet av albumet rakk Family å kaste ut nok ideer til en stabel album. Mange band klarer ikke å hoste opp så mange ideer og gode løsninger i løpet av en hel karriere, som Family gjorde på debutalbumet. Music In A Doll’s House var ikke anstrengt eksperimentell eller pretensiøs. Det var noe rotfestet og jordnært over begivenhetene, selv om inspirasjonene var mange og uttrykket variert. Stemmen til Chapman og flere av melodienes folkdryss holdt jordinga på plass.

Music In A Doll´s House står igjen som et av de store debutalbumene i britisk rock. Det var ikke et svakt øyeblikk på plata, og det var flust med høydepunkter. Blant favorittene var dobbeltpunchen som innledet det hele. Først den dramatiske The Chase, som satte lytteren på sporet av en jaktscene fra en eller annen dramatisk film, fiktiv sådan. Den påfølgende Mellowing Grey var kanskje Family største øyeblikk totalt sett, en smul ballade med strykere, akustisk gitar og en hyperfølsom Chapman.

Dave Mason skjenket gruppa én låt, og hans Never Like This passet fint inn, med sin psykedeliske folkvibb. Den minnet lytteren på slektskapet mellom Traffic og Family.

Den mørke, truende See Through Any Window var også et høydepunkt. Her nærmet Famliy seg rendyrket psykedelia. På Family-måten selvsagt.

Rating: 9/10