AC/DC – Let There Be Rock (Atlantic LP, 1977)

1) Go Down; 2) Dog Eat Dog; 3) Let There Be Rock; 4) Bad Boy Boogie; 5) Problem Child; 6) Overdose; 7) Hell Ain’t A Bad Place To Be; 8) Whole Lotta Rosie

Det var en fandenivoldsk gjeng som gikk i studio i januar 1977, for å spille inn sitt fjerde album. Det seneste året hadde de jobbet hardt for å slå gjennom i Europa generelt og England spesielt, uten at resultatene hadde blitt som forventet. Med unntak av i Frankrike var det ikke all verden av platesalg, og musikkpressen i England ga gruppa blandet mottakelse. Snobbene i New Musical Express holdt seg for sine fine neser og gjespet, og slo gruppa i hartkorn med alle som over natta var blitt «boring old farts», som følge av punken. Sounds var mer sympatisk innstilt og heiet på gruppa. Sounds forstod at AC DC hadde mer til felles med den sinte fortrocken punken representerte, enn slitne proghelter. Det som imidlertid virkelig var redningsplanken og ga gruppa håp om bedre tider, var ryktet de hadde bygget opp som en formidabel konsertbillett. De fylte lett mellomstore spillesteder i England.

I USA gikk det enda tregere. AC DC hadde ikke vært over dammen og støtten fra  Atlantic Records var beskjeden, selv om de var lisensiert til labelen. På toppen av det hele var ikke gruppa de ubestridte sjefene i Australia lenger. De hadde vært borte fra hjemmemarkedet en god stund, og slet med å selge ut konserthallene på turneen «The Giant Dose Of Rock ´n´Roll» i desember 1976 og januar 1977.

Brødrene Young og resten av AC DC var ikke typene til å legge seg ned og sutre. De kanaliserte motgang og frustrasjon inn i en fjorten dager lang innspillingsperiode, som resulterte i et av gruppas beste album noensinne. Let There Be Rock var et «mission statement», en elegant og blytung samling hard rock. Lydbildet var tyngre enn tidligere, det ble spilt og sunget helt på tuppa og låtene var gjennomgående sterke. Bon Scott fremstod med større pondus som vokalist, og hans evner som historieforteller hadde utviklet seg videre, selv om det fortsatt dreide seg om røverhistorier fra et viltert rock & roll liv og om alle kvinnene Bon hadde møtt på sin vei.

Let There Be Rock ble som vanlig produsert av storebror George Young og hans faste samarbeidspartner Harry Vanda. Plata ble spilt inn i Albert Studios i Sydney, samme sted som tidligere. Likevel skilte innspillingene seg fra det gruppa hadde gjort før. Denne gangen ble samtlige forsterkere plassert i samme rom som trommene, og gruppa spilte stort sett sammen under innspillingene. Oppsettet gjorde det vanskelig å få til teknisk perfekte opptak. Gitarene skled og blødde over vokalen og over i rytmeseksjonen. Likevel ble resultatet perfekt rock & roll; støyende, fengende og med et slitesterkt materiale. På Let There Be Rock klarte AC DC å gjenskape sitt livesound i studio.

Let There Be Rock inneholdt noen av gruppas beste og mest varige sanger.  Tittelsporet var en klassiker, hvor Bon Scott trådde inn i rollen som en rockens «preacher man»  og påkalte alle kreftene som skulle til å for å skape rabalder. Let There Be Rock ble ikke mindre udødelig av videoen gruppa spilte inn i en kirke, med Bon Scott som prest og resten av gruppa som altergutter, Angus Young sågar med en halo festet over hodet. Let There Be Rock var perfekt plassert som spor tre på side en.  Det ga en uovertruffen dramaturgi. Albumet åpnet med Go Down, med historien om  groupien Ruby Lips og hennes tjenester. Deretter bar det over i mektige Dog Eat Dog, som så ledet perfekt opp til tittelsporet. Side en ble avsluttet med låten som kanskje beskrev AC DC bedre enn noe annet, den ramme, humørfylte og blytunge Bad Boy Boogie.

Minst like legendarisk som tittelsporet var platas avslutning, Whole Lotta Rosie. Historien om Bon Scotts eventyr med den gigantiske rødtoppen fra Tasmania er en av de mest legendariske historiene om AC DC, og en historie Bon gjerne fortalte i intervjuer. Whole Lotta Rosie begynte sitt liv som Dirty Eyes, en låt gruppa hadde jobbet med uten å komme i mål. Det skulle løse seg når Rosie kom på banen, og sangen hadde et av de mest hektende refrengene gruppa noen gang skulle komme opp med.

Hell Ain´t A Bad Place To Be har også sin selvsagte plass blant gruppas beste og mest kjente låter, med noen av AC DCs feteste riff noensinne, og med en tekst som fikk en helt egen betydning når vi kjenner skjebnen som skulle møte Bon Scott tre år senere.

På den australske versjonen av Let There Be Rock, som også er utstyrt med et annet omslag enn den internasjonale versjonen, fantes sporet Crabsody In Blue. Denne likte ikke amerikanerne, og på den internasjonale versjonen av plata ble den byttet ut med en versjon av Problem Child, fra Dirty Deeds , dog uten det avsluttende codaet. Problem Child fulgte etter gitareksessen Overdose, hvor brødrene Youngs samspill nådde nye høyder. Det var nok en god låt, selv om den ikke nådde helt opp til resten av materialet på Let There Be Rock.

Let There Be Rock ble utgitt i Australia i mars 1977, og i løpet av sommeren og tidlig høst i resten av verden. Albumet gjorde det godt på listene i England (17. plass), Frankrike (9. plass), Sveits (12. plass) og Holland (11. plass). Let There Be Rock kom også inn på VG-lista i Norge, med 37. plass som bestenotering. 19. plassen i Australia må ha vært en skuffelse , og det samme med kun 154. plass i USA.

Med Let There Be Rock leverte AC DC sin første virkelige klassiker. Gruppa satte deretter fokus på USA. Amerikanerne og verdens største platemarked skulle til pers, enten de ville eller ikke.

Rating: 9,5/10