Aluk Todolo- Occult Rock (Norma Evangelium Diaboli 2cd, 2012)

 1) Occult Rock I; 2) Occult Rock II; 3) Occult Rock III; Occult Rock IV; 5) Occult Rock V; 6) Occult Rock VI; 7) Occult Rock VII; 8) Occult Rock VIII

Occult Rock var Aluk Todolos fjerde “egne” album, og denne gangen hadde gruppa åpenbart bestemt seg for å la helvetes porter stå på vidt gap. Resultatet var kraftanstrengelsen Occult Rock, et sammenhengende stykke musikk på over åtti minutter, delt inn i åtte omtrent like lange stykker.

Occult Rock både konsentrerte og utvidet Aluk Todolos musikalske modus operandi. Gruppa holdt på formatet med bass, gitar og trommer, samtidig som de forsterket den metalliske klangen i uttrykket, økte intensiteten og utforsket forskjellige tempi og stemninger. Resultatet var overveldende; man satt igjen både imponert og overkjørt, ja faktisk overmett etter de første gjennomlyttingene. Occult Rock var både frokost, lunch og middag på samme overfylte tallerken.

Tittelen, omslaget og musikken minnet lytteren om at Aluk Todolo oppstod i ruinene av black metal, og fortsatt var godt forankret i sjangeren. Samtidig var Aluk Todolo mye mer; på Occult Rock var også innflytelsen fra minimalisme, krautrock, postrock og psykedelisk transe sterkt tilstede. Dette brygget ble låst i hypnotiserende, enkle rytmefigurer som gikk og gikk mot evigheten, mens gitarene vevet tepper av elendighet over det hele. Tidvis kunne Occult Rock minne om finske Circle da de var i den krautiske hjørnet (noe de gjerne var), selv om Circle sjelden var like metalliske.

Første gjennomlyttinger av Occult Rock var som nevnt overveldende, nærmest kvelende; så pass tung at det var lite fristende å slippe beistet ut av hyllene på nytt. Etter litt modning og ca fem fulle gjennomlyttinger satte imidlertid albumet døra på gløtt. Derfra og utover har Occult Rock festet seg som et sært, blytungt og fett eksempel på ond okkultisme i lydform.

Occult Rock raste ut av startblokkene med ti minutters illsint blackmetal-nirvana, og om lytteren ikke var våken fra før, ble man det i hvert fall da. En usunt hissig beat og svære flak av gitarstøy låste lytteren inne. Det roet seg ned ved inngangen til Occult Rock II, men freden varte ikke lenge, og snart var den hissige beaten tilbake. Da var man imidlertid nærmere heavymetal og trashmetal, et noe ryddigere univers enn forgjengerens støykaskader. Occult Rock III roet ned tempoet, selv om gitarene var  slemme og stemningen mørk, mørkere, mørkest. Likevel fikk lytteren puste litt, selv om lufta ikke var av den sunne sorten. Midtpartiet på Ocult Rock fortsatte postrockende, med den nesten-vakre IV, der gitarene undret seg i enslige, rene toner over søkende bass og en smått hvilende trommeslager. Fantastisk.

Tempoet økte igjen utover disc 2, før den avsluttende Occult Rock VIII strakk opp et hvileløst doom-metall landskap. Dette sporet ble en lengre utpust etter den voldsomme kraftanstrengelsen de foregående åtti minuttene.

Med Occult Rock viste Aluk Todolo at det fortjente plassen både ved siden av de største i undergrunnsmetallen, men også at de burde være velkomne  hjemme hos fans av Circle, The Necks og andre hypnotiske, moderne lydvevere.

Rating : 8,5/10