Arctic Monkeys – Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not (Domino cd, 2006)

1) The View From The Afternoon; 2) I Bet You Look Good On The Dancefloor; 3) Fake Tales Of San Francisco; 4) Dancing Shoes; 5) You Probably Couldn’t See For The Lights But You Were Staring Straight At Me; 6) Still Take You Home; 7) Riot Van; 8) Red Light Indicates Doors Are Secure; 9) Mardy Bum; 10) When The Sun Goes Down; 11) From The Ritz To The Rubble; 12) A Certain Romance

I august 2018 spilte Arctic Monkeys på Øyafestivalen. Samme år slapp gruppa sitt sjette album, det første på fem år. Pausen var sikkert fornuftig, etter en intens periode med fem albumutgivelser fra debuten i 2006 og frem til det femte albumet kom i 2013. Da Arctic Monkeys tok pause kunne de gjøre de i visshet om at de var et av de største moderne rockbandene på planeten. Samtlige av gruppas album hadde gått til topps på de britiske hitlistene, og hadde gjort det bra også i USA og andre deler av verden.

Store, nye rockband med kommersiell appell utover rockmenigheten var det ikke mange av på 2000-tallet. Ved siden av Arctic Monkeys gjorde Arcade Fire og Foo Fighters stor lykke, men utover det var det langt mellom skålene. Dermed var det fortsatt plass til at dinosaurer som U2, Metallica, Guns & Roses og Rolling Stones vraltet rundt på verdensscenen, med pinlig nedriving av eget renomme som resultat. Slik sett var det gledelig at et band som Arctic Monkeys hadde såpass bred appell som de hadde, uten at de nådde helt opp i storstadionklassen til de forannevnte.

Arctic Monkeys voldsomme og plutselige gjennombrudd i 2006 har blitt smått legendarisk på grunn av måten det skjedde på. Gruppa har blitt omtalt som en av de første gruppene som slo igjennom «via internett», som det ble kalt den gangen det begav seg for tretten år siden. Gruppa slapp demoer og låter via Youtube, og det skapte en gigantisk etterspørsel, særlig i hjemlandet. Resultatet var at debutalbumet ble det raskest selgende albumet i Storbritannia noensinne. I årene siden den gang har publisering av musikk endret seg totalt, og nå er normalen at det er via kanaler på internett og sosiale medier at nye artister kommer opp og frem.

Arctic Monkeys debut ble imøtesett med stor interesse også hos undertegnede, men jeg må si jeg kom i stuss da jeg endelig kunne sette cden i spilleren; var det dette alle hadde skreket seg hese over? Førsteinntrykket av Whatever People Say, That’s What I’m Not var da ganske ordinær, rett frem rockmusikk? Noen gjennomlyttinger senere var bildet litt nyansert, og kvaliteter tittet smilende frem. Det var lett å forstå britenes sult etter et nytt, godt rockband – det var jo særdeles langt mellom de britiske skålene på dette området i 2006, og det i et land med en stolt tradisjon av skarp, fengende rockmusikk. Det er nok å nevne The Who, The Kinks, The Jam, The Clash, og The Smiths. Selv om musikkpressen gikk fullstendig av hengslene – meningsløs blank 10/10 i NME (!) – var det i denne tradisjonen Arctic Monkeys befant seg, uten å nå opp til disses storhet.

Den meningsløse hypen burde ikke brukes mot gruppa, faktisk teller det til deres fordel at de klarte å overleve og utvikle seg på tross av latterlige britiske musikkjournalisters infantile påfunn. Arctic Monkeys var lette å like, med sin aggressive, melodiøse rockmusikk. De hadde den typiske britiske kombinasjonen av skjødesløs skarphet, melodisk sans og inderlighet. Dessuten hadde de Alex Turner i front; hans låtskriverevner og karakteristiske, uttrykksfulle vokal ga gruppa identitet og særpreg.

Det musikalske uttrykket var forankret i klassisk rock, der sekstitallets beatmusikk, punk og postpunk ble blandet godt sammen og fremført med ungdommelig pågangsmot. Gruppa hadde også det nødvendige skyvet og drivet, som hindret at den relativt enkle musikken falt fra hverandre i wimpy letthet. De viste at det fortsatt var mulig å skape morsom, livsbejaende musikk med to gitarer, bass og trommer på 2000-tallet.

De fire middelklasseguttene fra Sheffield var rundt tyve år gamle i 2006 , og dét preget det tekstlige universet Turner trakk opp på plata. Alex Turner (vokal, gitar), Jamie Cook (gitar), Nick O’Malley (bass) og  Matt Helders (trommer) tok for seg sin hverdag, og den var selvsagt preget av fest og diverse sprell. Det dreide seg om ungdommelig utforskning av nattelivet, med klubber, sprit og piller, damer og trøbbel med snuten. Det meste ble servert med en smule ironi – dog ikke mye – og et skjevt forfyllet smil. For å banke budskapet inn viste omslaget et bilde av en av gruppas venner en tidlig morgen, i det festen var i ferd med å avsluttes. Tekster om fyll og fanteri var det selvsagt nok av i rockhistorien, og Turner nådde kanskje ikke det apatiske, håpløs-fokuserte nivået til for eksempel skottene i Arab Strap, som opererte i samme tekstlige nabolag. Tekstene hadde likevel sine kvaliteter og stod godt til musikken.

Rett frem, kantete, rock& roll er ingenting uten gode låter, og de var det flere av på Whatever. Det var umulig å komme utenom singelen I Bet You Look Good On The Dancefloor, en herlig drager, med så mye energi at de fire unge herrene nesten gikk ut av sitt gode skinn. Den korte, snappy Dancing Shoes bør også nevnes, og hvorfor ikke den poppy Mardy Bun. På Mardy Bun åpnet Turner dørå til et sårere jeg, noe som kledde ham godt. Den døra stod på vidt gap i den nydelige balladen Riot Van – for en låt! Her sang Turner med sliten innlevelse om det å stikke av fra purken, over en nydelig melodi.

Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not solgte over 3,3 millioner eksemplarer, og fikk gode plasseringer på listene i mange land. Førsteplass i UK er nevnt, men det mest overraskende var kanskje 24. plassen USA. Dèt var det ikke mange britiske rockband som var i nærheten av på 2000-tallet.

Rating: 7,5/10