Joni Mitchell – Mingus (Asylum LP, 1979)

1) Happy Birthday 1975 (Rap); 2) God Must Be a Boogie Man; 3) Funeral (Rap); 4) A Chair in the Sky; 5) The Wolf That Lives in Lindsey; 6) It’s a Muggin (Rap); 7) Sweet Sucker Dance; 8) Coin in the Pocket (Rap); 9) The Dry Cleaner from Des Moines; 10) Lucky (Rap); 11) Goodbye Pork Pie Hat

Om noen i 1969 hadde påstått at Joni Mitchell ti år senere skulle samarbeide med jazzbassisten Charles Mingus, hadde de fleste ikke engang giddet å trekke på smilebåndet. Mingus og Mitchells verdener var totalt forskjellige, og hadde knapt noen kontaktpunkter. Mitchell var den hippe, vakre kvinnen som stod i sentrum for en generasjon singer-songwriters, forankret i pop, folk og rock. Mingus var en svart, middelaldrende mann med kropp og sjel dypt forankret i jazz og annen svart tradisjonsmusikk. Kjempen Mingus, med et ben i tradisjonell jazz, blues og gospel og et ben i moderne jazz. En steinhard og temperamentsfull  bandleder og forkjemper for svartes rettigheter. Så skulle de likevel ende opp med å samarbeide, i noe som ble en både vakker og trist historie.

Joni Mitchells stille glidning mot jazzens verden var åpenbar for alle som lånte øre til hennes plater utover syttitallet. At hun skulle vekke Charles Mingus interesse må likevel sies å være overraskende. Han ble nysgjerrig på Mitchell etter å ha lyttet til Don Juan’s Reckless Daughter, og særlig det sidelange stykket Paprika  Plans, hvor Mitchelll blandet folk, jazz og orkestermusikk. At hun hadde med seg størrelser som Wayne Shorter og Jaco Pastorius gjorde heller ingen ting.

Charles Mingus var en redusert mann da de to møttes. I 1978 var han ikke lenger i stand til å spille selv, og måtte nøye seg med å komponere. Han var mer eller mindre bundet til rullestolen etter å ha blitt rammet av Lou Gehrigs disease (ALS), en dødelig muskelsykdom. Mingus ønsket at Mitchell skulle sette tekst og musikk til T.S. Elliotts’ Four Quartets, basert på melodier av Mingus. Mitchell fikk ikke orden på ideen om å ta utgangspunkt i T. S. Elliotts’ bok og forslo i stedet å sette egne tekster og musikk til Mingus seks komposisjoner, som han hadde titulert Joni I-VI.

Mitchells management, med hennes personlige manager Elliott Roberts i spissen, ville ikke at Joni Mitchell skulle gå inn i dette samarbeidet, som de mente var den sikre veien til obskuritet. Det stoppet ikke den egenrådige Mitchell, og samarbeidet  var en bekreftelse på hvor langt hun hadde beveget seg fra pop og folk. Hennes lyttevaner på slutten av syttitallet var Stravinsky og den elektriske perioden til Miles Davis.

Første forsøk på innspillinger ble gjort i Electric Ladyland Studios i New York, med Mingus tilstede. Resultatet var tradisjonell jazz, med bidrag fra musikere som Gerry Mulligan, Tony Williams og Stanley Clarke. Den sterke personligheten Mingus fikk imidlertid litt å bryne seg på i Joni Mitchell, som heller ikke var vant til å bli dirigert av andre. Hun ønsket musikk som var mer på begges premisser, og slik ble det. Hun skiftet musikere og fikk med seg det hun har kalt «the band of my dreams»; Jaco Pastorius på bass, Wayne Shorter på saksofon, Herbie Hancock på elektrisk piano, Peter Erskine på trommer og Don Alias på congas. Hun hadde med andre ord med seg hele Weather Report minus lederen Joe Zawinul, og Hancock i tillegg.

Sammen laget disse et  eksperimentelt jazzalbum, med lite tradisjonell sving. Her dominerte komplekse arrangementer, som gjerne rugget på seg via atonale, akustiske gitarløp. Mingus ble Mitchells endelig inntreden i jazzen. Nå stod hun ikke lenger ved porten til  denne verdenen, men midt oppe i det. Hun løste det med eleganse, og resultatet var et album som stod godt på egne bein, og samtidig var en nydelig hyllest til den store mannen og deres samarbeid. Charles Mingus skulle dessverre ikke få oppleve å høre det endelige resultatet. Han døde i mars 1979, 56 år gammel. Albumet ble først utgitt i juni samme år.

Bak et flott omslag, malt av Mitchell selv, skjulte det seg seks sanger, ispedd noen korte snutter, hvor lytteren fikk innblikk i Mingus verden, enten det ble sunget bursdagssang eller de to sang sammen. Det bandt plata sammen, og bidro til at Mingus ble et lament over Mingus liv og deres vennskap.

Fire av de seks sangene baserte seg på Mingus musikk, som Mitchell satte tekster til. I tillegg tok hun med to helt egenskrevne sanger. Den første av de to egenskrevne var en hyllest til Mingus; God Must Be A Boogieman var en vakker ballade, som ruslet frem på bass og akustisk gitar, med et lurvete kor i refrenget. Der samlet hun essensen av Mingus; det røffe og upolerte i kombinasjon med det sofistikerte. The Wolf That Lives in Lindsey var også i jazz-ballade formatet. Her var stemningen mørk og småskummel, der Joni fortalte en historie om en tvilsom type som skled rundt uten mål og mening i Californias villmark, med ulver hylende i nærheten.

Av de fire samarbeidene med Mingus var The Dry Cleaner from Des Moines et stort høydepunkt. Her kastet Joni og bandet seg ut i funky, dansbar jazz, med herlig driv og et fantastisk blåserarrangement. Den er en av undertegnedes store Joni favoritter, uansett album.

A Chair In The Sky viste frem jazzsangerinnen Joni Mitchell, der hun satte ord på Mingus melodi, som handlet om hans sorg over egen tilstand og kommende bortgang. Sårt og ømt.

Den åtte minutter lange Sweet Sucker Dance beveget seg sakte frem, med en tekstlig meditasjon over en forelsket Mingus, Mitchells egen glede over å danse og det sårbare ved livet og kjærligheten.

Mingus ville også at Joni satte tekst til Goodbye Pork Pie Hat, en av hans mest kjente komposisjoner. Hun kom opp med en nydelig, tilbakeskuende tekst, som tok opp i seg Dexter Gordon, svarte musikeres vanskelige liv i det rasistiske USA, men også Mingus reise til en healer i Mexico helt på tampen av livet sitt. Det var rørende og fengslende og en passende avslutning på albumet.

Mingus må ha vært et stort stykke å svelge for mange av hennes fans, men plata gikk til 17. plass i USA og 24. plass i UK. Det var ikke verst for et så pass «vrient» album, selv om det skulle bli det eneste av Mitchells’ syttitallsalbum som ikke solgte til gull.

Rating: 8/10