Family – A Song For Me (Reprise LP, 1970)

1) Drowned In Wine; 2) Some Poor Soul; 3) Love Is A Sleeper; 4) Stop For The Traffic – Through The Heart Of Me; 5) Wheels; 6) Song For Sinking Lovers; 7) Hey – Let It Rock; 8) The Cat And The Rat; 9) 93’s Ok J; 10) A Song For Me

På slutten av 1969 spilte Family inn sitt tredje album, i Londons Olympic Studios. Denne gangen med gruppa selv som produsenter. Family hadde fått to ny medlemmer, som erstatning for Ric Grech og Jim King. Grech forlot gruppa til fordel for Blind Faith, mens King ble sparket ut på grunn av uforutsigbar oppførsel. Nye medlemmer var Poli Palmer på keyboards, fløyte og vibrafon og John Weider på bass og andre strengeinstrumenter (gitar, banjo, dobro).

På tross av endringer i besetningen skulle A Song For Me bli starten på Familys’ kommersielt beste periode. A Song For Me og oppfølgeren Anyway ble begge solide hits, med plasseringer på topp 10 i UK. I tillegg skulle gruppa få sin første hitsingel med No Mule Fool, som nådde 29. plass på slutten av 1969. Den sangen ble kun med på den amerikanske utgaven av A Song For Me.

Skifte av medlemmer og nye trender i musikkverdenen skulle sette sitt preg på platene Family ga ut utover syttitallet. Slik sett representerte A Song For Me et veiskille for gruppa. Family var fortsatt lett gjenkjennelig – hvordan kunne dèt unngås med en vokalist som Chapman og et gitarfantom som Whitney? -, men den drømmende folkpsykedeliaen fra de to første platene var mindre dominerende. A Song For Me var nærmere progressiv rock: rock med ambisjoner i flere retninger; jazz, den «storslagne» nye rocken (tenk Crimson, tidlig Genesis, Jethro Tull), blues, country og lukten av våt, britisk jord.

Slike inspirasjoner ble det et heftig brygg av, og A Song For Me ble Familys tredje vellykkede album på rad. De to nykommerne klarte å erstatte medlemmene som hadde forlatt gruppa, og særlig Roli Palmer ble en sentral musiker på plata. Slik var A Song For Me både en videreføring og en ny start. For det var ikke tvil om at Family fortsatt hvilte på Chapmans stemme, og han og gitarist John Whitneys’ visjon for hva Family skulle være; et dypt originalt britisk band med røtter og luft under vingene; en tidlig «kunstrock» med tentakler i alle retninger.

A Song For Me bestod av ti låter som alle ble komponert av Chapman og Whitney, med litt hjelp på et par spor. Nok en gang kom de to opp med sterke melodier, som gruppa arrangerte i fellesskap. Plata var både stram og løs på samme tid; fokus på gode låter ble kombinert med ekspansive arrangementer og improvisasjon. Tidvis ble tankene sendt mot nevnte Jethro Tull, der særlig Palmers fløyte bidro til det, men også den mytisk-mystiske stemningen av det tapte Albion (som aldri slutter å fascinere) sendte tankene i den retningen.

Dynamikken mellom det tunge og det lyse fløt gjennom plata, sjekk bare rockeren Drowned In Wine som åpnet ballet og deretter ga plass til den akustiske, fløytevare Some Poor Soul, før lytteren ble brått vekket av den harske Love Is A Sleeper, som veltet frem på jazzy trommer, vibrafon og herlig gitararbeid.

De avsluttende sporene var også et godt bilde på spennet i A Song For Me. Først den instrumentale 93’s Ok J, hvor det ble improvisert over en enkel melodi. Den gikk rett over i det tunge tittelsporet. Her spant Family opp et bluesy proglerret, og lot det stå til i over ni minutter. Dynamikken mellom tunge rocklåter og mildere, smått rootsy sanger spilte mot hverandre gjennom hele albumet. Roger Chapmans unike vokal gjorde nok en gang voldsomt inntrykk. Sammen med Peter Hammill må han være den britiske vokalisten fra syttitallet som folk enten elsker eller hater, det er tilsynelatende ikke mulig å stille seg nøytral til slike størrelser. Undertegnede elsker dem begge!

Rating: 8/10