AC/DC – If You Want Blood You’ve Got It (Atlantic LP, 1978)

1) Riff Raff; 2) Hell Ain’t A Bad Place To Be; 3) Bad Boy Boogie; 4) The Jack; 5) Problem Child; 6) Whole Lotta Rosie; 7) Rock’n’Roll Damnation; 8) High Voltage; 9) Let There Be Rock; 10) Rocker

På tampen av AC/DCs’ turne i USA høsten 1978, slapp gruppa sitt første livealbum, If You Want Blood You’ve Got It. Gruppa var i ferd med å avslutte en serie konserter som oppvarming for Aerosmith, før de deretter skulle gå løs på en større Europaturne. AC/DC hadde turnert mer eller mindre kontinuerlig siden gruppa kom til i 1974. Europaturneen senhøsten 1978 bestod av 37 konserter på 32 dager, og ble kronet med to utsolgte kvelder på Hammersmith Odeon i London, 15. og 16. november.

Brødrene Youngs uslitelige arbeidsmoral tok nesten knekken på flere av medlemmene i bandet, og både Phil Rudd og Bon Scott var på knærne etter den voldsomme innsatsen i 1978. Det er ikke vanskelig å forstå at tempoet tok på, særlig ikke ved lytting til konsertopptak som viser hvilken voldsom energiutblåsning AC/DC var live på denne tiden.

Opprinnelig hadde gruppa vurdert å utgi et samlealbum, med de beste låtene fra de fem første albumene. Heldigvis bestemte de seg i stedet for å utgi et konsertalbum, som mange vis likevel var en «greatest hits»; på If You Want Blood You’ve Got It fikk fansen konsertversjoner av de mest kjente låtene gruppa hadde hostet opp så langt. Det var kun plass til to låter fra Powerage, som ble utgitt seks måneder før konserten i Glasgow, mens Let There Be Rock var representert med fire, T.N.T med tre, samt ett spor fra Dirty Deeds.

If You Want Blood You’ve Got It ble tatt opp en inspirert kveld i Glasgow, 30. april 1978.  Stemningen i salen var eksplosiv, og de fortapte sønnene som hadde utvandret til Australia, ble tatt i mot som Glasgow egne. Gruppa leverte selvsagt fra scenen, med kontante versjoner av topp materiale. De fem var totalt samspilt etter å ha unnagjort tusenvis av konserter, og selv med ny bassist i Cliff Williams låt det stramt, tung og fett. Lydbildet var nært opp til hvordan AC/DC låt på plate, og oppsiktsvekkende likt det brutale Let There Be Rock-albumet. Det var like lite jåleri fra AC/DC på scenen som i studio; Her ble låtene stort sett banket ut, uten lange soloer og annet tullball. Så skal det legges til at det sporet som vanligvis ble strukket skikkelig ut, Rocker, her var å finne i en superkort 3 minutters versjon.

I motsetning til de fleste livealbum fra syttitallet var If You Want Blood et enkeltalbum. Mange livealbum på syttitallet breide seg svært ut i tid, med både doble og triple utgivelser som resultat, noe som ofte ga (for) god plass til eksesser (trommesoloer!), som muligens var underholdende for de som var tilstede, men som hadde svært begrenset verdi ved lytting hjemme i egen stue. Eneste sporet som tok seg god tid på If You Want Blood var ekstranummeret Let There Be Rock, som ble fremført med fryktinngytende kraft og ga rikelig plass til gitarist Angus Young.

Produsentene George Young og Harry Vanda finpusset litt på opptakene i ettertid. De hadde tilgang til et utall opptak fra konserter i 1978, og mikset inn biter fra andre konserter der det som ble levert fra scenen i Glasgow ikke holdt mål. Det inkluderte noen grove feil, samtidig som Bon Scotts kommunikasjon med publikum mer eller mindre ble kuttet ut. Dette skygget ikke for at If You Want Blood var et sterkt konsertalbum, som viste frem et band og en vokalist i storslag.

AC/DC fra denne tiden bør også nytes med levende bilder på stor skjerm med god lyd. Gruppa var et særdeles underholdende skue, med den selvsikre og potente frontmannen Bon Scott, den ubegripelig energiske Angus Young og de tre andre  som stod og satt bom stille, bankende ut tidenes heftigste hard rock.

If You Want Blood var et sjakktrekk. Denne gangen klarte AC/DC for første gang å bryte seg inn på topp 20 i UK, med en 13. plass som bestenotering.

Omslaget er legendarisk, med Angus spiddet av sin egen gitar med en skulende Bon Scott i ryggen. If You Want Blood, indeed.

Rating: 8/10