Aluk Todolo – Voix (Norma Evangelium Diaboli cd, 2016)

 1) I; 2) II; 3) III; 4) IV; 5) V; 6) VI

Etter mektige Occult Rock var det fornuftig at gikk en tid før Aluk Todolo var tilbake med et nytt album. Først i 2016 landet den en ny dings fra den franske trio. I motsetning til Occult Rocks 84 minutter over to discer, nøyde de seg denne gangen med én cd og tre kvarters spilletid.

Voix var ett stykke musikk, i seks deler. Albumet foredlet videre form og farge fra Occult Rock, samtidig som det var utvikling i uttrykket. På Voix fremstod Aluk Todolo som en ren outrock powertrio. Der Occult Rock hadde solide spor av gruppas opprinnelse i black metal, var disse elementene nedtonet på Voix. Her lå uttrykket nærmere et band som Fushitsusha, Keiji Hainos sagnomsuste powertrio/duo/kvartett. Voix nådde riktignok ikke de enorme dypene av sorte hull som Fushitsusha gravde ut, men den samme kvernende, kalde estetikken var lett gjenkjennelig. Det var også små dryss av avantprog over det hele, og særlig da den franske varianten; den hysterisk-intense stemningen fra Magma var å kjenne igjen. Voix hentet også impulser fra den gitartunge delen av jazzrocken, som Mahavishnu Orchestra og Miles Davis da Peter Cosey spilte gitar i hans band. Kanskje også med drypp av en utforsker som Sonny Sharrock.

Voix var rock som transe, bygget på et fundament av hypnorytmer, der trommeslageren fremstod som bandets egentlige solist. Ved å konsentrere lyttingen om trommene ble man raskt fanget,  og snart hørtes nesten ikke annet enn et fenomenalt trommearbeid. Høyt og lavt, tidvis på uoppgåtte stier, og samtidig hele veien med øye på den låste groove. Det høres ut som en umulig kombinasjon, og er det vel egentlig også, men hør selv! Uten sammenligning for øvrig kan det minne om den rollen trommeslager Robbie Yates har i støyrocktrioen The Dead C, der han drar gitar og bass frem over ødelagt storby og surburbia.

Bassen gjorde også sitt for å drive det hele frem, og sammen med gitaren vibrerte uttrykket av en psykedelisk tåke av gitar-som-støy, rene enkelttoner og skingrende, harde flater av strenger. Det låt fascinerende og ganske så egenartet.

Voix tilbød som sagt visse endringer i det musikalske uttrykket, men Aluk Todolo var lett gjenkjennelige også her. De hadde definert sitt eget ståsted, og stod godt der. Så var Voix en lettere rett å svelg enn forgjengeren, ikke kun fordi den samlede spilletiden var halvert, men også fordi de seks sporene kanskje var mer konsentrerte?  Voix var ikke like monumentalt engasjerende som Occult Rock, som hadde svært mye ved seg og som åpnet døren til sine hemmelige rom sakte, men sikkert. Voix var mer det den var ved første lytt; et tung, effektivt amalgam av bass, gitar og trommer i intens samspilt, innelåst i sin egen verden av mørke og undring.

Rating: 7,5/10