AC/DC – Powerage (Atlantic LP, 1978)

1) Rock’n’Roll Damnation; 2) Down Payment Blues; 3) Gimme A Bullet; 4) Riff Raff; 5) Sin City; 6) What’s Next To The Moon; 7) Gone Shootin’; 8) Up To My Neck In You; 9) Kicked In The Teeth.

Etter en turne som oppvarmere for Black Sabbath i april 1977, fikk bassist Mark Evans sparken fra AC/DC. Opp gjennom årene skulle brødrene Young, med Malcolm i spissen, sparke folk i øst og vest. Det gikk skulle gå ut over bassister, trommeslagere, produsenter, management og andre, som kom i veien for brødrenes prioriteringer eller temperament. Når en vet hvordan det skulle gå med gruppa ut over åttitallet, i hvert fall rent kvalitet-messig, kan man jo lure på hvor lurt det var å stadig kvitte seg med personer som stod gruppa nær. Når det gjaldt skifte av bassist skal likevel ingen ta fra Young-brødrene at de gjorde et kupp når de fikk inn Cliff Williams. Williams skulle være et trofast medlem i AC/DC i nesten 40 år, før han trakk seg tilbake i 2016. Williams hadde tidligere spilt med det engelske bandet Home, som ga ut tre underkjente og glemte album på første halvdel av syttitallet. Han var også med i det kortlivede hardrock bandet Bandit, før han ble en del av AC/DC. Williams var stødigheten selv, og passet perfekt sammen med den fenomenale trommeslageren Phil Rudd. Rudd, mannen som gjorde alt superenkelt og var en mester i å holde igjen, hadde en stor del av æren for AC/DCs unike sving.

Sommeren 1977 begynte gruppa å jobbe med materialet som skulle ende opp på deres femte album, Powerage. Det skulle imidlertid bli januar 1978 før de gikk i studio. Nok en gang foregikk innspillingene i Albert Studios i Sydney og storebror George Young og Harry Vand produserte. Det skulle være siste gang Young & Vanda produserte et studioalbum med AC/DC på mange år, men George Young var hele veien en viktig figur og støtte for gruppa, også etter utgivelsen av Powerage.

AC/DC var mer innbitt enn noensinne på bryte gjennom lydmuren internasjonalt, og bestemte seg for å være tålmodige og grundige ved innspillingen av Powerage. Borte var den direkte og rå innspillingsprosessen fra Let There Be Rock, til fordel for fokus på detaljer og lydbildet. AC/DC var likevel fortsatt seg selv, og Powerage var på ingen måte glatt eller sofistikert, bare litt mer, tja kontrollert?  Powerage manglet litt av villskapen fra forgjengeren, og kanskje også de mest legendariske toppene; det er mulig den hektiske aktiviteten til gruppa gikk ut over overskudd og tid til å skrive nytt materiale. Likevel var det noe dypt tilfredsstillende over Powerage, plata inneholdt mange «deep cuts» som vokste seg store over tid. Låtene på Powerage var også sjeldent slitesterke, det var sanger her som låt like friskt 40 år senere. Det kan skyldes at mye av materialet ikke ble spilt i filler på fest, radio og konserter. Powerage har en status blant mange fans som en underkjent klassiker i AC/DC-katalogen, og det er det lett å være enig i.

Amerikanerne i Atlantic Records likte som vanlig ikke resultatet, og klaget over at de ikke hadde noen spor å pushe på radio; Powerage manglet hits. Dermed presset Atlantic gruppa til å spille inn en potensiell hitlåt, noe som etter sigende fikk Young-brødrene til vri seg i protest. Merkelig nok gikk de med på kravet etter hvert, og det var et av få tilfeller hvor  AC/DC inngikk et  kompromiss. Resultatet ble albumets åpningskutt, den fengende Rock ‘n’ Roll Damnation. Rock ‘n’ Roll Damnation skilte seg ut, gjennom sitt rett på, fengende refreng og generelt ekstatiske stemning. Den løftet faktisk albumet, og ble en hit. I England nådde Rock ‘n’Roll Damnation 24. plass, og det brakte med seg deres første opptreden på Top Of The Pops.

Powerage stod igjen som et herlig, dypt hardrock album. Det var ikke ett dårlig spor på plata og det var lett å holde interessen gjennom ni spor og førti minutter. Bon Scott ble stadig bedre både som sanger og tekstforfatter, og fremstod på Powerage på toppen av sin skaperkraft. Han sang med en stemme som viste at han hadde funnet seg selv fullt og helt, og han skrev tekster som bygde opp under image og kulten rundt gruppa. Det var enkle, potente tekster, ofte med dobbel bunn og tidvis ganske så sublime, om man lyttet bak de store bokstavene.

Noen låter må trekkes frem, selv om det som sagt var et jevnt album. Riff Raff var en kolossal rocker, med et hinsides driv. Dette var sporet som lignet mest på materialet fra Let There Be Rock. Riff Raff var også navnet på det første bandet til superfans Baarlie-brødrene, som senere skulle stifte et av Norges barskeste rockband med Backstreet Girls.

Sin City var også en stor favoritt, med en slesk Bon i front, der han red inn i syndens by på AC/DCs brutale sving. Her bygde han myten! Og låten var all deles kul. Samme var What’s Next To Moon, med et fenomenalt riff,  og ikke minst Down Payment Blues. Down Payment Blues handlet om nettopp det, her hadde protagonisten dårlig råd og livet var ikke greit.

Powerage ble utgitt i mai 1978 og gikk til 133. plass i USA, 23. plass i UK, 10. plass i Frankrike og 22. plass i Australia, men nå var ikke den store suksessen langt unna.

Rating: 9/10