Family – Entertainment (Reprise LP, 1969)

1) The Weaver’s Answer; 2) Observation From A Hill; 3) Hung Up Down; 4) Summer ’67; 5) How-Hi-The-Li; 6) Second Generation Woman; 7) From Past Archives; 8) Dim 9) Processions; 10) Face In The Cloud; 11) Emotions

Åtte måneder etter debutalbumet var Family klar med oppfølgeren. Family Entertainment var også en svært vellykket plate, og selv om Family skulle utgi mye sterk musikk frem til oppløsningen i 1973, var de to første albumene det ypperste fra denne gjengen. I tillegg til gode anmeldelser ble Family Entertainment også en pen salgssuksess i hjemlandet, med 6. plass hjemme som beste notering. I USA ble det riktignok ikke listeplassering denne gangen heller; gruppa skulle aldri slå gjennom på den andre siden av Atlanteren.

Selv om gruppa var lett gjenkjennelig på Family Entertainment, og albumet var en videreføring av de musikalske løsningene fra debuten, var det også endringer. Family Entertainment var mindre psykedelisk og ikke fullt så vilter.  Dave Mason var byttet ut som produsent. Denne gangen var det Glyn Johns som satt i kontrollrommet. Han bidro til å samle trådene, noe som blant annet medførte færre, litt lengre låter. Family brukte tid på å utvikle komposisjonene, uten alt for mange sprell innenfor hvert spor. Det ga musikken et mer konformt uttrykk, men ikke mer enn at Family Entertainment var et usedvanlig spenstig og kreativt album. Family blandet fortsatt influenser fra folk, pop, soul, jazz og rock til et herlig, personlig brygg – som også denne gangen kunne karakteriseres som protoprog, om vi strekker det begrepet litt.

Family Entertainment skulle bli det siste albumet med originalbesetningen. Bassist Ric Grech sluttet rett etter utgivelsen, han ble med i «supergruppa» Blind Faith sammen med Eric Clapton, Stevie Winwood og Ginger Baker. Senere samme år sluttet også saksofonist og pianist Jim King. Vokalist Roger Chapman og gitarist John Whitney, de to viktigste medlemmene, holdt imidlertid stand. De to skrev det meste av materialet, og hadde kommet opp med mye bra til Family Entertainment. Albumet hadde flere sterke melodier, og plata var flott arrangert, spilt og produsert. Og ikke minst sunget – Roger Chapman  var en singulær vokalist, med piper få i britisk rock har vært i nærheten av. Hans fugleskremselsaktige soulrøst hadde spor av både det gamle Albion og noe farlig, uregjerlig i bunn. Chapman løftet materialet det meste han tok i. Enkelte spor hadde riktignok vokal av King og Grech, gjerne i samsang med Chapman. Det fungerte også greit, men aller best låt det da Chapman frontet alene.

Åpningssporet The Weaver’s Answer, som sammen med Mellowing Grey fra debut-albumet var det aller ypperste Familys noen gang ga ut, satte stemningen. En folkbasert komposisjon, med strykere, oppfinnsom bassing, akustiske gitarer, keyboards, saksofon, trommer og mer til – og selvsagt Chapmans sang. Og ikke minst en stemning av undring og utforsking: The Weavers Answer var inngangen til Family Entertainments’ univers.

Hele side en hadde en drømmende stemning og en lengsel i seg, muligens mot forgangne tider. Låtene var melodisterke og folkbaserte. The Weaver’s Answer gled over i den skjønne Observation From A Hill, hvor Chapman og King delte på vokalen. Deretter fulgte Hung Up Down, som hadde den samme landlige lukten av våt jord, men med en teskje mer aggresjon i uttrykket. Disse tre sporene hang løselig sammen, som deretter ble brutt opp av instrumentalen Summer ’67. Her var vi over i ragarock, nok en gang med et lydbilde dominert av akustiske instrumenter . Side en ble rundet av med How-Hi-The-Li, som var nærmere jazzen i grooven, med et dronende hammond i bunn. Det låt ikke langt unna det for eksempel King Crimson skulle sysle med på starten av syttitallet.

Hadde side to på Family Entertainment vært like sterk som side en, hadde det vært et perfekt album. Dessverre falt kvaliteten ørlite grann på side to. Second Generation Women var rett frem rock med en fot i blues. Fint gjort, men uten den originaliteten og høyden som dominerte side en. Og Grech var ikke på Chapmans nivå som vokalist. From Past Archives var rotete music hall mot folk, også helt ok, men ikke mer. En litt trøtt treblåser trakk ned. Da var Dim bedre, her nærmet Family seg country med et touch av britisk folk. Fint. Folkfølelsen hang også tungt over vakre Processions, med en uvanlig mild Chapman i front og vakkert piano av selveste Nicky Hopkins, som var gjestemusiker på plata.

Family Entertainment ble avsluttet med den smule Face In The Crowd, og helt til sist Emotions. Emotions var platas mest ambisiøse spor rent arrangementsmessig, og en typisk låt av sin tid. Storslått og slett ikke redd for de store følelsene.

Rating: 8,5/10