Joni Mitchell – Don Juan’s Reckless Daughter (Asylum 2LP, 1977)

1) Overture – Cotton Avenue; 2) Talk to Me; 3) Jericho; 4) Paprika Plains; 5) Otis and Marlena; 6) The Tenth World; 7) Dreamland; 8) Don Juan’s Reckless Daughter; 9) Off Night Backstreet; 10) The Silky Veils of Ardor

Joni Mitchell var lite synlig for det store publikum i 1977. En Europa-turne ble kansellert, med begrunnelsen at hun var utslitt. Hun brukte heller tiden på å forberede sitt neste trekk, som skulle vise seg å bli en av hennes mest omdiskuterte utgivelser, dobbelt-albumet Don Juan’s Reckless Daughter.

Don Juan’s Reckless Daughter fikk, som The Hissing Of Summer Lawns, blandet, tidvis negativ mottagelse, da den kom ut i desember 1977. Begge disse platene har fortjent nok fått oppreisning og økt status etter som tiden har gått.

På Don Juan’s Reckless Daughter bredte Joni Mitchell ut sine musikalske vinger, og leverte et dobbeltalbum med stor variasjon. Albumet var løsere både musikalsk  og konseptuelt enn noe Joni hadde laget tidligere. Hun var på siste album i kontrakten med Asylum, og benyttet sikkert dét faktum til å eksperimentere med lave skuldre.

Mitchell samlet en formidabel gruppe musikere i studio sommeren 1977. Selv om det var en rekke kjente gjester med på forskjellige spor, var det et lite band som utgjorde kjernebesetningen, og som spilte på så godt som hele albumet. Bandet bestod av John Guerin på trommer, Jaco Pastorius på bass, Wayne Shorter på saksofon og Alejandro Acuña på congas. Guerin hadde vært med Mitchell siden Court And Spark i 1974, og var med også på Don Juan, selv om de to ikke lenger var et par. Pastorius dukket først opp på Hejira, og til oppfølgeren tok han med seg Shorter og Acuña, som han spilte sammen med i Weather Report.

Don Juan´s Reckless var overveldende, både i sin eklektiske tilnærming, men også i form av sitt rike innhold. Det var mye sterk musikk å finne, men det tok litt tid å trenge inn i stoffet. Grunnpilaren i det musikalske uttrykket var egentlig ikke så forskjellig fra The Hissing Of Summer Lawns og Hejira. På halvparten av albumets ti spor kjente man igjen den komplekse, sofistikerte jazzfolken, selv om det hele ble tatt enda lenger inn i jazzland her. Så var det spor som brøt helt ut. En ting var nå de to rytmiske eksperimentene The Tenth World og Dreamland, de tok på mange vis opp tråden fra The Hissing Of Summer Lawns’ The Jungle Line. Den store overraskelsen var den sidelange Paprika Plans, som opptok hele side 3.

Paprika Plains var bredt anlagt, og strakk seg fra folkpop til storstilte orkesterpartier og jazzglasering. Det var et unikt stykke musikk, et storstilt møtepunkt for folk, jazz og amerikansk orkestermusikk ala Charles Ives. Og lytt til Wayne Shorter i sluttpartiet her! Mitchells’ evne til å skrive komplekse melodier som likevel tiltrakk, passet som hånd i hanske til denne formen, og det er synd hun ikke utforsket denne tilnærmingen videre. Teksten bygde godt opp under følelsen av vidåpent landskap og nostalgisk skinn, der hun gjennom et romantisk slør fortalte om sin oppvekst.

The Tenth World og Dreamland representerte som nevnt det rent ut tribalt rytmiske.  The Tenth World var ikke helt vellykket. Det var noe uforløst over det hele, selv om det svingte når Don Alias, Manolo Badrena og Airto Moreira kastet seg inn i festen. Det gjorde heller ingen skade at Chaka Kahn bisto med vokal på både denne og Dreamland.   Dreamland var bedre. Her var Joni mer på plass, spesielt gjennom stemmen sin, og arrangementet var mer unikt hektende.

De resterende syv sporene var nærmere det uttrykket Joni hadde utviklet fra og med Court And Spark, men likevel med unike tvister. Samtlige holdt høy kvalitet og var fantastisk lytting. Det skyldes selvsagt Jonis unike talent og signatur, men jøje meg – det bandet! For en sving, for et godstog på florlette vinger!. Pastorius, Guerin, Acuña og Shorter løftet musikken til himmels.

Tittelsporet var tett på dansbart i all sin velde. Et funky jazzgyng som Joni red hjem. Her snakker vi om et av høydepunktene i hele hennes platekarriere. Talk To Me hadde noe av det samme deilige skyvet, og Joni følte seg åpenbart frisky, der hun leverte tekstlinjer som «busy pissing a tequila-anaconda, the full length of the parking lot».

Hun svingte seg også godt på åpningssporet Overture – Cotton Avenue. Etter en smul innledning dro bandet gang, og Joni gjorde det klart at hun skulle ned på Cotton Avenue,  «with a spit shine on my shoes». Også på omslaget var hun rimelig frempå, der hun fremstod både som seg selv og i blackface, som hipsteren og pimpen Art Nouveau. Merkelig, men hun følte vel for å virkelig slå seg løs.

Jericho dukket første gang opp på livealbumet Miles Of Aisles, og ble spilt inn på nytt til Don Juan’s Reckless Daughter. Det var fortsatt en god låt, uten at den var helt på samme nivå som største øyeblikkene her.

Otis and Marlena, sangen om et eldre ektepar, utgjorde sammen med Off Night Backstreet og The Silky Veils of Ardor balladene på albumet. Alle tre med vakre, komplekse melodier, der kanskje Otis And Marlena var aller best. I morgen kan valget godt være den underskjønne The Silky Veils Of Ardor.

Rating: 9/10