Family – Fearless (Reprise LP, 1971)

1) Between Blue And Me; 2) Sat D-Y Barfly; 3) Larf And Sing; 4) Spanish Tide; 5) Save Some For Thee; 6) Take Your Partners; 7) Children; 8) Crinkley Grin; 9) Blind; 10) Burning Bridges

Family var blitt en stor konsertattraksjon i hjemlandet. Roger Chapman hadde opparbeidet seg et rykte som noe av en villmann på scenen, hvor det gikk hardt ut over mikrofonstativ, tamburiner og annet som måtte komme hans vei. På tross av godt rykte og stor suksess i hjemlandet, fikk gruppa ikke til det helt store i USA. Riktignok skulle Fearless snike seg inn på Billboard 200 med en 177. plass som beste notering. Det må ha vært en stor skuffelse for gruppa.

Etter at Family hadde gjennomført sin andre USA turne våren 1971, sluttet John Weider. Han startet bandet Stud sammen Jim Cregan, Richard McCracken og John Wilson. De to sistnevnte kom fra Rory Gallaghers band. Inn som nytt medlem kom en kar på 22 år ved navn John Wetton. Wetton kunne både synge, spille gitar og bass, og kom fra jazzrock-gruppa Mogul Trash. Mogul Trash gikk i oppløsning etter kun et album, og da var Wetton klar for nye oppgaver. Han skulle stå igjen som en av de store i britisk prog. Han var med i King Crimson og U.K. på syttitallet, før han fikk enorm kommersiell suksess med pomp/aor bandet Asia. Wetton skulle kun rekke to album med Family før han gikk videre, men det er ingen tvil om at han satte sitt preg på Fearless og den påfølgende Bandstand før Family-eventyret var over for hans del.

I motsetning til mange av de andre «seriøse» hardrock og proggruppene på tidlig syttitall var ikke Family fremmede for å satse på singler. I juli 1971 slapp de In My Own Time/Seasons på single. to nye låter skrevet av radarparet Chapman og Whitney, og singelen skulle bli Familys største hit, med en pen fjerdeplass på singellistene i UK. Disse to sporene kom ikke med på neste album, men er å finne på diverse samlinger og ikke minst som bonusspor på cd-utgivelser.

Etter å ha gitt ut Old Songs, New Songs i mars 1971, en samleplate med vanskelig tilgjengelige spor og remikser av sanger fra de tidligste albumene, var det i november 1971 klart for Fearless, Familys femte ordinære album. Og nok en gang leverte de et glimrende album.

Fearless var mer samlet og helhetlig i det musikalske uttrykket enn de første platene til gruppa, og slik sett en forlengelse av studiosporene fra forgjengeren Anyway. Fearless beveget seg mellom tung folkrock og progressiv rock, med enkelte avstikkere i retning pop. Fearless var gjennomgående melodisterk, og Chapman sang en smule mer behersket enn tidligere. I tillegg var Wetton allerede her en god sanger, og hadde gode vokale bidrag på flere spor. Fearless var en  gjennomtenkt vei videre for Family den gangen i 1971.

Det var flust av godlåter på plata, og stort sett holdt de seg innenfor en beskjeden tidsramme; det var kun èn låt som bikket seks minutter. Noen av korteste sporene, som Children på to minutter og den snaue et minutt lange Crinkly Grin, kunne ha tjent på å få brette seg mer ut i tid.

Åpningssporet Between Blue And Me viste frem kombinasjonen mellom folkrock og progressive elementer, alt tilsatt gitarspill og sang av klasse. Enda bedre var den påfølgende, skrudde Sat’D’Y’ Barfly. Her fortalte Chapman om lørdagskvelden, over et Family et sted mellom music hall og folk, med humpete blåsere levert av The Ladbroke Horns. Disse sangene var enda flere bevis på at Roger Chapman var en av de største sangerne fra de britiske øyer.

De to største høydepunktene var Larf And Sing og Spanish Tide, som fulgte etter åpningssporene. Larf And Sing var progressiv pop, med et nydelig og oppfinnsomt a cappell- arrangement i refrenget, med gitarspill av høy klasse fra  Whitney.  Larf And Sing var skrevet av Roli Palmer, gruppas «hemmelige» kort (keyboards, vibrafon, fløyte og mer til). Mesteparten av det resterende materialet var skrevet av Chapman og Whitney. Spanish Tide var en klassisk poplåt, som ble sendt gjennom den progressive kverna og kom ut som oppfinnsom rock ala 1971. Spanish Tide viste frem samsangen mellom Chapman og Wetton, hvor Wettons rene røst stod godt til den rufsete Chapman.

De utskeielsene som gruppa smakte på i mellomspillet til Spanish Tide ble tatt helt ut på platas lengste spor, Take Your Partners. Her leverte Family funky rock, dynket i prog og jazzrock.

Det var også plass til en instrumental på Fearless. Det var noe gruppa hadde for vane. Dessverre var Crinkly Grin kun for en bagatell å regne, med sitt ene minutts spilletid. Den skulle ha vært jobbet mer med, for her var Roli Palmer på sporet av en liten klassiker. Det lille minuttet viste frem en jazzrockvibb med vibrafon i front, ikke langt unna noe Frank Zappa kunne levert.

Rating: 8/10