Joni Mitchell – Wild Things Run Fast (Geffen LP, 1982)

1) Chinese Café / Unchained Melody; 2) Wild Things Run Fast; 3)Ladies’ Man; 4)Moon at the Window; 5)Solid Love; 6)Be Cool; 7) (You’re So Square) Baby I Don’t Care; 8)You Dream Flat Tires; 9)Man to Man; 10) Underneath the Streetlight; 11)Love

For Joni Mitchell bli åttitallet en kunstnerisk og kommersielle nedtur. På syttitallet hadde hun ikke sin like, der hun leverte en av de sterkeste rekkene av album som ble utgitt det tiåret. Hun rakk åtte studioalbum fra 1970 til 1979, album som aldri var mindre enn svært sterke, og hvor det kun var det siste, Mingus, som ikke solgte til gull USA. Åttitallet skulle gi verden kun tre studioalbum fra Mitchell, og verdensturneen hun gjennomførte i 1983 skulle faktisk bli hennes siste. Ikke bare skulle kvantiteten falle betydelig, også platesalget ble dårligere, selv om hun på mange måter beholdt sin posisjon som en unik artist.

Mitchells første studioalbum på åttitallet, Wild Things Run Fast, ble sluppet i oktober 1982, på Geffen Records. Hun valgte å signere for sin gode venn David Geffen, som hadde etablert Geffen Records i 1980, etter at han hadde startet og jobbet med Asylum Records gjennom hele syttitallet. Wild Things Run Fast skulle vært hennes avskjed med Asylum, som et siste album for plateselskapet hun hadde vært på gjennom hele syttitallet, men noen få uker før planlagt utgivelse hoppet hun over på Geffen Records.

Det doble livealbumet Shadows And Light oppsummerte Jonis siste halvdel av syttitallet. I ettertid er det lett å se at det også var et takk for nå, en lukking av et musikalsk kapittel. For det var en annen Joni Mitchell som åpenbarte seg på Wild Things Run Fast.

Mitchell startet tidlig i 1980 arbeidet med et nytt album. Hun forsøkte forskjellige musikere, hvor det særlig var vanskelig å finne en rytmeseksjon hun var fornøyd med. Hun endte til slutt opp med bassist Larry Klein og trommeslager Vinnie Colaiuta. Colaiuta overlot riktignok trommestikkene til Mitchells gamle elsker John Guerin på fire spor. I kjent stil falt hun for en av sine musikere, og denne gangen var det 25 år gamle bassisten Klein som ble hennes utvalgte. De to fant sammen under innspillingene, og skulle etter hvert gifte seg. Klein skulle bli sentral på alle Mitchells utgivelser frem til slutten av nittitallet, selv om de to gikk fra hverandre allerede  i 1994.

Syttitallet var et lukket kapittel og Mitchell var klar for noe nytt. Under en ferie i Karibien falt hun hardt for The Police rytmiske poprock. Hun ble fascinert av Stewart Copelands trommespill, og vurderte å be gruppa om å spille inn Wild Things med henne. Slik ble det ikke, men albumet bestod i stor grad av rytmisk poprock, med visse konsesjoner til tidligere jazzbravader. Sangene var kortere og enklere enn tidligere, og produksjonen var typisk tidlig åttitall; smått glossy og «hard» digital i lyden, men likevel smakfull nok – med et par unntak. Tekstene holdt samme høye nivå som tidligere, selv om de tidvis var mindre metaforiske og komplekse. Hun oppholdt seg fortsatt i kjærlighetens nabolag, stadig med sin unike evne til å løfte personlige erfaringer opp til det allmenngyldige. En viss melankolsk sødme over tidens gang kunne også merkes. Mitchell nærmet seg førti år og dèt preget enkelte av tekstene.

Nettopp tidens gang ble nydelig behandlet på åpningssporet Chinese Café / Unchained Melody. Her så hun tilbake på oppveksten på femtitallet, og hvordan hun endte opp som middelaldrende i Amerika. Sorgen over sin bortadopterte datter dukket også opp, i tekstlinjen «My child is a stranger, I bore her but couldn’t raise her». Ankringen til oppveksten ble forsterket av inkorporering av de gamle klassikerne Will You Love Me Tomorrow og Unchained Melody, i sin egne, saktmodige ballade. Det var nydelig gjort, og Chinese Café / Unchained Melody  endte opp som en klassiker.

Tittelsporet var en annen skål; Joni goes artpop! En enkel popsang med rocktilt og skrikende gitar fra Steve Lukather fra Toto. Det var et sjokk å høre henne så rett på og smått «vulgær». Det fungerte ok, selv om det ikke var i nærheten av den elegansen og varigheten vi var vant til fra Joni Mitchells tidligere plater.

De to første sporene viste frem dualiteten i Wild Things Run Fast. Albumet varierte mellom sjelfull, subtil balladepop og kvikkere, rett på rock og pop. Alt i en moderne produksjon av tiden, uten at de store digitale produksjonskavankene gjorde seg så gjeldende.  Dessverre var flere av de raske låtene lett innholdsløse og tomme varianter over datiden poptrender. Versjonen av den gamle Elvis låten (You’re So Square) Baby I Don’t Care var sjokkerende rett frem og banal. Stort bedre var ikke You Dream Flat Tires, med skrikende, skamløs klisjegitar og duett med Lionel Ritchie (!). Bedre da var Solid Love og Underneath The Street Light, hvor Jonis personlighet og sjarm vant kampen med klisjerockende musikalske omgivelser.

Beholdningen på plata var de roligere, mer jazzy og blue eyed soul inspirerte sangene. Den flotte åpneren Chinese Café / Unchained Melody er nevnt, og avslutningssporet Love var ikke dårligere. En fengende og hektende jazzmeditasjon over Corintherbrevet 13, med Wayne Shorters saksofon som krydder. Den sangen laget Mitchell opprinnelig til en film, som aldri så dagens lys. I filmen skulle hun spilt rollen som Art Nouvea, pimpen hun iscenesatte seg selv som på omslaget til Don Juan’s Reckless Daughter. Be Cool var en snappy vandring mellom doo wop og soulpop, kanskje mer artig enn egentlig fantastisk, men hyggelig lytting var den.

Ladies Man var mer soulpop av tiden. En midttempo, funky sak hvor Mitchell viste seg frem som soulsanger, og det gjorde hun med bravur. Ett høydepunkt. Også Moon At The Window var det verdt å bruke tid på. Her var hun nærmere materialet på Hejira og The Summer Of Hissing Lawns, i en smul jazzy setting, nok en gang med saksofonen til Wayne Shorter hjertelig til stede.

Wild Things Run Fast var ujevn, men høydepunktene gjør at det likevel er nødvendig lytting for alle musikkinteresserte.

Rating: 7,5/10