AC/DC – Back In Black (Atlantic LP, 1980)

1) Hells Bells; 2) Shoot To Thrill; 3) What Do You Do For Money Honey; 4) Given The Dog A Bone; 5) Let Me Put My Love Into You; 6) Back In Black; 7) You Shook Me All Night Long; 8) Have A Drink On Me; 9) Shake A Leg; 10) Rock’n’Roll Ain’t Noise Pollution

Da Bon Scott omsider skulle smake suksessens søte frukter, etter femten års slit i rockens tjeneste, døde han av en uheldig miks av droger og alkohol – og det å være på feil sted da ulykken var ute. Han gikk bort 19. februar 1980, alene i en bil, hvor etter drikke-kompisen hans hadde gitt opp å få Bon med opp i leiligheten sin. Bon Scott ble kun 36 år, og mange tenker at han kun hadde seg selv å takke, med et helt ekstraordinært sleivete forhold til droger, alkohol og livet generelt, men det hindrer ikke takknemlige lyttere å bøye hodet i dyp respekt overfor en av tidenes beste beste hardrock-vokalister.

Resten av gruppa, med brødrene Young i spissen, bestemte seg raskt for å fortsette som AC/DC, på tross av tapet av Bon Scott. I denne forbindelse er det avgjørende å huske at AC/ DC alltid har vært brødrene Youngs band, både reelt i forhold til hvem som bestemmer, ikke minst i forhold til kunstnerisk innretning. Det setter beslutningen om å fortsette i det rette lyset.

Malcolm Young var fast bestemt på at de ikke skulle ha et stort navn som ny vokalist, og etter litt prøving og feiling falt valget på den joviale skotten Brian Johnson. Malcolm Young og Bon Scott hadde lagt merke til Johnson da han hadde en viss suksess med boogierockerne Geordie i 1972-1974. Geordie fikk tre topp 10 hits  i UK i løpet av disse årene. Malcolm husket at også Bon Scott hadde blitt imponert over Johnson etter å sett en konsert med Geordie, og dermed tenkte Malcolm at han hadde en slags stilltiende aksept fra Bon Scott til å ta Johnson inn i bandet. Geordies suksess var kortvarig, og i 1980 bodde Johnson på et rom hos moren sin, etter en skilsmisse. Til daglig jobbet han som snekker sammen med sin bror. Snakk om å få verden snudd på hodet!

Med Brian Johnson på plass dro AC/DC til Bahamas for å spille inn Back In Black. Også denne gangen med Robert «Mutt» Lange som produsent, mannen som hadde sørget for å gi gruppa et så ualminnelig fett og samtidig salgbart lydbilde på kjempesuksessen Highway To Hell. Highway to Hells suksess var likevel bare småpotatis i forhold til hva Back In Black skulle gjøre. Per 2019 har dette albumet solgt i ufattelige 40 millioner eksemplarer, og ble albumet som sendte AC/DC opp blant verdens største band. Back In Black ble nummer 1 i UK og nummer 4 i USA. I USA lå albumet hele 131 uker på Billboard Topp 200.

Back In Blacks suksess var velfortjent. Albumet inneholdt noen av hardrockens mest ikoniske låter, hadde et kontant og tiltalende lydbilde og flommet over av energisk inspirasjon og sult etter å vise verden at her stod det f.. meg til liv. Det var ikke én  middels låt på plata, som spilte som en hardrockens greatest hits. Så kan man ta seg i å savne Bon Scott, Brian Johnson hadde ikke den samme utstrålingen, de samme pipene og var heller ikke den tekstforfatteren Bon Scott var. Disse forskjellene skulle likevel bli mer utfordrende senere, for på Black In Black gjorde Johnson en formidabel innsats, og da ble det smålig å sammenligne for mye med Bon Scott.

Robert «Mutt» Lange tok utgangspunkt i AC/DC som et bluesband, som spilte med heavy metallens kraft og r&b artisters evne til å holde igjen. Han forstod at gruppas enorme kraft og fengende riff gjorde spesielt sterkt inntrykk i midttempo, bluesbasert hardrock. Dette kombinert med en produksjon som la Malcolm og Angus i hver sin høyttaler, og et tungt men samtidig luftig komp, ga Back In Black og forgjengeren Highway To Hell unike gjennomslag.

Det svarte omslaget, med AC/DC-logoen og Back In Black trykket midt på, fortalte at albumet var en hyllest til Bon Scott og samtidig en ny start. Back In Black var mørk, tung og livskraftig samtidig. Åpningen med Hells Bells satte stemningen som varte albumet ut: tunge klokker ringte, før brødrene Youngs rifforama slo inn. Deretter fulgte ytterligere ni låter i toppklasse. Youngbrødrene var på toppen av sin skaperkraft på denne tida, og spyttet ut det ene heftige riffet etter det andre. Låtene formelig flommet over av klassiske hooks, samtidig som AC/DCs enestående evne til å holde igjen og sørge for at kompet gikk som et stempel, gjorde musikken tung og fengende. Johnson, med sin tåkelur av en stemme passet inn, og han skal ha sin del av æren for at albumet ble så vellykket – selv om han ikke var Bon Scott.

Det er unødvendig å utdype mer om låtene, vi snakker om sanger som er en del av enhver rock fans dna. La det kunne være nevnt at flere av AC/DCs aller beste låter finnes her; Hells Bells, Shoot To Thrill – hør trommeslager Phil Rudd her! -, Let me Put My Love Into You, You Shook Me All Night Long. Umistelig.

Rating: 10/10