1349 – Beyond The Apocalypse  (Candlelight cd, 2004)

1) Chasing Dragons; 2) Beyond the Apocalypse; 3) Aiwass-Aeon; 4) Nekronatalenheten; 5) Perished in Pain; 6) Singer of Strange Songs; 7) Blood Is the Mortar 8) Internal Winter; 9) The Blade

Med et navn tilsvarende årstallet for svartedaudens komme i Norge, var det neppe å forvente at gruppa ville servere harmonisk musikk for husmødre, og det gjorde da vitterlig heller ikke 1349 på sitt andre album Beyond The Apocalypse. Liberation, debutalbumet fra året før, gjorde furore i svarte kretser, fortjent nok. Og allerede året etter debuten var 1349 tilbake med nytt album.

Der Liberation var en kvass, lo-fi og herjende hyllest til den opprinnelige black metalen, var oppfølgeren et sprang videre inn i apokalypsen. Eller sågar bak apokalypsen, etter at alt hadde blitt tilintetgjort og kun et stummende mørke, med ondskap i krokene stod tilbake.

Beyond The Apocalypse var et steg videre for gruppa, hvor de hadde forsterket og forbedret det meste siden debuten. Produksjonsverdiene var løftet noen hakk, uten at det var i nærheten av symfonisk eller polert. Ut av høyttalerne blåste en slem, sur vind av ekstrem musikk i black metal-format. Et stort kaos av toner ble kastet mot lytteren, samtidig som lydbildet var «åpent» og luftig nok til at de enkelte instrumentene og detaljene kom til sin rett.

Beyond The Apocalypse var ikke bare tyngre i produksjon og lyd. Plata var også mer kompleks i all sin villskap, der kakafoni og kaos truet i så godt som samtlige låter, kun holdt sammen av et helvetes (unnskyld) tempo og en takfast rymteseksjon med trommemester Frost bak tøylene. Ravn viste seg også denne gangen som en vokalist med evner og forståelse for sjangeren, der han spyttet ut sine fornærmelser mot enhver form for god takt og tone. Låtene var gjennomgående lengre, der de lengste strakk seg opp mot åtte minutter (Singer Of Strange Songs og Internal Winter). Beyond The Apocalypse var sint, superaggressiv black metal på jakt etter skaller å knuse.

Nettopp Singer Of Strange Songs og Internal Winter var kanskje de største høyde-punktene på albumet. Singer Of Strange Songs var det første øyeblikket på Beyond The Apocalypse hvor lytteren kunne senke guarden en smule. Den åpnet med en lummer tromme/bass-figur, som straks ble utfylt med et tradisjonelt rifforama. Det var en velkommen endring i tempo, etter at full storm hadde preget samtlige av de fem foregående sporene. Ett par minutter ut i låten var det likevel tilbake i det uendelige øset, som det fortsatt var godt i gjemme seg i. Internal Winter lente seg også tungt på mer tradisjonelt metalriffing innledningsvis, før den tradisjonelle black metalen tok over. Kombinasjonen av tradisjonelle hardrock-riff og black metal teint ga musikken høyde.  Det var ikke til forkleinelse for de mer tradisjonelle sporene, som bestod av herlig kaotisk black metal, spilt med en ubegripelig energi og, tør man si, finesse.

Den avsluttende The Blade var et underlig beist. En stillferdig, gnukkende effekt, som en ripe på en gammel vinylplate, kombinert med en sakte trommevals, «rene» gitarfigurer og noe som lignet kirkeorgel, duvet frem over ødelagte landskap, før Ravn slo opp døra og bjeffet sine onde formaninger inn i rommet. Det var forbløffende hektende og effektivt. Her viste 1349 frem en originalitet som kanskje manglet på resten av plata, uten at det var nødvendig å bruke det mot gruppa. 1349 viste seg mer enn noe annet frem som mestere av form på Beyond The Apocalypse.

Rating: 7,5/10