Family – Bandstand (Reprise LP, 1972)

1) Burlesque; 2) Bolero Babe; 3) Coronation; 4) Dark Eyes; 5) Broken Nose; 6) My Friend The Sun; 7) Glove; 8) Ready To Go; 9) Top Of The Hill

Ved utgangen av 1971 hadde Family et brukbart navn i hjemlandet, ikke blant de største riktignok, men gruppa solgte brukbart med plater og hadde et hengivent konsertpublikum. I USA hadde de ikke fått til stort, to turneer til tross. Likevel må gruppa hatt tro på at 1972 skulle bli deres definitive gjennombruddsår.

Besetningen, med de tre opprinnelige medlemmene Roger Chapman (sang), Charlie Whitney (gitar) og Rob Townsend, samt den sterkt undervurderte Roli Palmer (keyboards, fløyte og mer til) og John Wetton (bass), brukte store deler av vinteren og våren 1972 på å komponere det som skulle bli Familys’ sjette album. Bandstand kom ut i september 1972. Utgivelsen skulle følges opp med en USA turne, hvor Family skulle varme opp for Elton John, som var i ferd med å bli superstjerne over dammen.

Hvorvidt det var ønske om å slå skikkelig gjennom, eller andre forhold som spilte inn vites ikke, men på Bandstand fremstod Family som et smått endret band. Musikken var lettere å putte inn i en rendyrket, funky rockbag; låtene var tradisjonelle i oppbygning og utførelse og Chapmans sang var mindre eksentrisk og utfordrende. Family var fortsatt Family, men i en strammere regi enn tidligere.

Mer tradisjonelle løsninger til tross, Bandstand ble en kommersiell skuffelse. En 15. plass i UK var svakere enn tidligere bravader og i USA var det så vidt plata krøp inn på Billboard topp 200. John Wetton forlot gruppa i frustrasjon, både over manglende suksess og over følelsen av å ha blitt marginalisert under innspillingene. På forgjengeren hadde han spilt en mer prominent rolle, med mange vokalbidrag og stor tilstedeværelse. På Bandstand sang han knapt i det hele tatt. Wetton gikk videre til King Crimson og var med på noen formidable år for den gruppa (1972 – 1974).

Manglende suksess og oppstramming av det musikalske uttrykket til tross, Bandstand var ikke et dårlig album. Man kunne ta seg i å savne den ekspressive galskapen og de originale arrangementene, og noen av låtene hadde en stenk av det trivielle over seg, men Family var fortsatt et sjeldent band. 1972-versjonen av gruppa hadde et funky swagger over seg. Det kom godt til uttrykk på Bandstand og det tilførte til dels middels komposisjoner et inviterende drag.

Åpneren Burlesque var uimotståelig funkrock, med en tekst som hadde medført katastrofale #MeToo følger i dag. Det tenker vi ikke på her, og nyter heller den stampende, kontante rocken med løft i refrenget. Bolero Babe var ikke verdens sterkeste låt, men hadde et visst drag over seg, og ikke minst et strykerarrangement av de sjeldne. Her hørtes også Roli Palmer med tidlige synthpålegg, som sammen med strykerne skapte en utenomjordisk stemning.

Coronation ble vel triviell i sitt balladeformat. Da var Dark Eyes bedre. Piano, akustisk gitar, fløyte og et vokalarrangement ikke langt fra Crosby, Nash & Young landet denne som en folkperle, den var bare så alt for kort!

På Broken Nose sang den britiske soulsangerinnen Linda Lewis backup, og sammen med Chapman og et tungt, drivende komp og slurete synth, sendte de herligheten ut i funken. Broken Nose hadde ikke samme sterke melodien som Burlesque, men var likevel forfriskende lytting.

My Friend The Sun ble sluppet på singel uten å gjøre noe av seg. En smul, akustisk ballade var det likevel, med Chapman i det vare, forsiktige hjørnet. Balladestilen fortsatte i Glove, som var nærmere soul, også denne med strykerarrangement av klasse.

De to siste sporene på side to gjorde ikke det helt store inntrykket, selv om den avsluttende Top Of The Hill hadde en viss spenning i seg.

Bandstand endte opp som et ok album, som kunne ha vært enda bedre om låtmaterialet hadde vært sterkere.

Rating : 7/10