Joni Mitchell – Dog Eat Dog (Geffen LP, 1985)

1)Good Friends; 2) Fiction; 3) The Three Great Stimulants; 4) Tax Free; 5) Smokin’ (Empty, Try Another); 6) Dog Eat Dog; 7) Shiny Toys; 8) Ethiopia; 9) The Impossible Dreamer; 10) Lucky Girl

Wild Things Run Free ble kun en middels suksess for Joni Mitchell. Hun fikk en liten singelhit med versjonen av Elvis-nuggeten «(You’re So Square) Baby I Don’t Care, og albumet gikk til 25. plass på albumlista. Ikke så verst, men et godt stykke unna det hun oppnådde på syttitallet. Hun tok med seg et band og dro på en verdensturne for å promotere plata, en verdensturne som faktisk skulle bli hennes siste store. Hun skulle opptre også senere, men tiden for store turneene var over etter 1983.

Da det neste albumet skulle spilles inn, presset både management, ved avtroppende manager Elliot Roberts, og plateselskapet på for at hun skulle bruke en ekstern produsent. Dèt hadde hun ikke gjort siden debutalbumet, som David Crosby hadde produsert tilbake i 1967. Riktignok lente hun seg tungt på sin nye ektemann Larry Klein under innspillingen av Wild Things Run Free, men en ekstern produsent var likevel noe helt annet. Valget falt på Thomas Dolby, som tok med seg sin tekniker Mike Shipley. Dolby hadde hatt suksess som soloartist, med spretten og oppfinnsom synthpop, og produsert Prefab Sprouts’ mesterverk Steve McQueen.

Mitchell har senere omtalt innspillingene som et mareritt. Hun hadde store problemer med å slippe andre til, og tok etter hvert styringa, slik hun var vant med å gjøre det.

Lydmessig var Dog Eat Dog et stort sprang inn i åttitallets lydmessige eksesser. Her smalt det i synthtrommer, Fairlighten surklet og keyboards dominerte begivenhetene. Dog Eat Dog var virkelig et barn av sin tid. Det tok tid å bryte gjennom lydmuren, som tok tak i det smått glossy lydbildet fra forgjengeren og løp med det inn i det aller mest «moderne». Mange plater fra denne perioden låter svært datert i dag, og Dog Eat Dog er for så vidt intet unntak. Joni Mitchells vokal og udiskutable melodisans reddet likevel det hele sånn noenlunde, selv om albumet nok var hennes svakeste så langt. I demoversjonen av åpningssporet Good Friends, satt hun alene ved pianoet og leverte en kjempelåt. Den endelige versjonen på albumet var uptempo, glossy pop av tiden, gjort i duett med kosebamsen Michael McDonald. Det var så uendelig mye flatere enn demoen at det knapt var til å tro, selv om også den endelige versjonen fungerte på et vis.

Dog Eat Dog inneholdt mange ok og gode låter, bare man klarte å trenge gjennom lydeffekter, fairlightpip og kjempetrommer. The Three Great Stimulants var en stor MItchell-sang, fengende og med herlig sang av Joni. Tittelsporet var også sterk, en fengende poplåt fra øverste hylle. Begynn gjerne med den, som en vei inn i plata. Shiny Toys var også lett å like, en lystig og dansbar calypso-variant, som satte lytteren i godt humør.

De tre avsluttende sangene på side to, Ethiopia, The Impossible Dreamer og Lucky Girl dro tempoet ned, og ga rom til musikalsk refleksjon. På de to sistnevnte dukket også Wayne Shorter opp med saksofonene sine, og dèt ga albumet et sårt tiltrengt dryss av eleganse. Bandet var stort sett det samme som sist, med Klein, Landau og Colaiuta på henholdsvis bass, gitar og trommer. Gamle venner som James Taylor og Don Henley sang kor på flere spor.

Det var ikke bare det musikalske uttrykket som hadde fått en overhaling. Tekstene hadde også endret karakter. Der hun før skrev om kjærlighetens irrganger, sitt eget liv i stort og smått – og på forbløffende vis gjort det hele allmenngyldig, var det nå en sint Joni som kvesset pennen. Hun tok for seg Reagens Amerika og den amerikanske drømmens fallitt. Hennes syn på verden var ikke nådig, der alt fra det militærpolitiske kompleks til tv-evangelistenes korrupte jakt på enkle sjelers penger fikk gjennomgå. Kynismen og det evige fokus på den enkeltes egoistiske selvrealisering fikk også på pukkelen – Dog Eat Dog, indeed.

Mitchell hadde også uttalt seg negativt om sine kollegers deltagelse i Live Aid og andre stunts (selv om hun selv skulle delta i en Canadisk variant), som hun mente først og fremst tjente artistene selv. Så skrev hun en dirrende tekst om «Ethiopia», som tok for seg fattigdommen og lidelsen.

Hun hadde rett i sine betraktninger om verden kynisme og elendighet, og det var fortjenestefullt at hun gjøv løs på dette viset. Så får man heller leve med at tekstene nesten uunngåelig fikk mindre dybde og tvetydighet enn hva man hadde vendt seg til fra denne fantastiske poeten.

Dog Eat Dog ble et kommersielt lavmål for Joni, med en laber 63. plass på listene i USA. Det var hennes svakeste listeplassering siden debutens 189. plass.

Rating: 7/10