AC/DC – For Those About To Rock (Atlantic LP, 1981)

1) For Those About To Rock; 2) Put The Finger On You; 3) Let’s Get It Up; 4) Inject The Venom; 5) Snowballed; 6) Evil Walks; 7) C.O.D.; 8) Breaking The Rules; 9) Night Of The Long Knives; 10) Spellbound

Etter den vanvittige suksessen med Back In Black var AC/DC på toppen av hard rock hierarkiet. Led Zeppelin ble oppløst etter John Bonhams død, Deep Purple hadde en pause, Black Sabbath rykket ned noen divisjoner da Ozzy forsvant og ingen av de nyere  gruppene, med et lite unntak for Judas Priest, var foreløpig i nærheten av AC/DC. Så skulle ikke fremtiden være helt uproblematisk; utover åttitallet skulle gruppa slite mer med platesalget, selv om posisjonen som liveattraksjon holdt seg på topp.

Fremtidige problemer var neppe på medlemmenes radar da de øvde inn nytt materialet sommeren 1981, i et lokale utenfor Paris. En viss irritasjon over plateselskapet Atlantic var det riktignok, som uten å informere gruppa, omsider hadde gitt ut Dirty Deeds i USA. Atlantic slapp Dirty Deeds i mars 1981, og forstyrret dermed forventningene til det nye albumet, i det som hadde blitt AC/DCs største marked. Nå skulle riktignok Dirty Deeds bli en storselger over dammen, men Malcolm Young tok utgivelsen som nok et bevis på at Atlantic ikke tok AC/DC helt seriøst og fortsatt trodde gruppa var en døgnflue, som det gjaldt å melke mest mulig ut av så fort som mulig.

Robert «Mutt» Lange ble hyret som produsent for tredje gang på rad, og på etter-sommeren 1981 startet innspillingene i et studio i Paris. Innspillingene ble ikke den suksessen de involverte hadde håpet på. Lange klarte ikke å skape den lyden han ville ha, og brukte uendelig med tid på å finne det lydbildet han mente var best for AC/DC. Tålmodigheten til gruppa ble satt på prøve, og Brian Johnson har beskrevet innspillingene som en eneste lang ventetid på sofaen. Etter hvert skjønte produsent og musikere at innspillingene ikke bar frukter og flyttet til andre studio. Plata var omsider ferdig i september 1981. Lydmessig var resultatet helt greit, kanskje ikke så åpent og formidabelt som på de to forgjengerne og muligens en smule overprodusert, men ikke slik at lyden av AC/DC ikke kom godt frem. Verre var det med låtmaterialet. Der de foregående albumene var fri for fyllstoff, ble det tydelig at brødrene Young hadde hatt lite tid til å skrive nye låter. I tillegg ble savnet etter Bon Scotts tekster tydeligere. Hverken Brian Johnson eller brødrene Young hadde Scotts evner som historieforteller med et grisete og humørfylt glimt i øyet. Det skal sies at Scott ikke akkurat var subtil han heller, men det ble noe trøtt og vel endimensjonalt over tekstene til Johnson.

Innvendinger til tross, For Those About To Rock inneholdt flere klassiske låter, og er vel verdt å ha i samlingen om man liker AC/DC. Det var riktignok gruppas svakeste album siden debuten, men står seg overraskende godt 38 år etter utgivelsen. Plata ble også godt mottatt av kritikere og fans, som sørget for at For Those About To Rock ble AC/DCs første nummer 1 album i USA.

Tittelsporet åpnet ballet, og introduserte kanonen som skulle bli en del av sceneshowet i resten av gruppas karriere. For Those About To Rock var en stilig, idiotisk hyllest til rocken, til en total mangel på vilje til å utvikle seg – her skal det rockes og kun rockes. Det passet selvsagt AC/DC særdeles godt, et band som alltid hadde spilt sin bluesy hard rock med total forakt for hva omgivelsene måtte mene. For Those About To Rock er en evig forspiel klassiker og en brutalt fengende låt.

Den funky griselåten Let’s Get It Up var ikke stort dårligere. Her var AC/DC sjeldent nærme en funkbeat. Det svingte infernalsk og låten passet tåkeluren til Johnson som hånd i hanske. Dessuten hadde brødrene Young skrevet en god melodi. Det tredje høydepunktet var den tunge, drøye Evil Walks; en mørk advarsel om at skumle ting skjer rundt deg hele tiden. Skikkelig b-film skrekkdrag over teksten, noe som gjorde det hele (ufrivillig?) humørfylt oppe i all angsten. C.O.D. må også nevnes, denne kunne vært hentet fra Powerage eller Dirty Deeds, med sin nedstrippede riffing og fotballkor fra Young brødrene.

Resten av plata var ujevn. Enkelte spor nærmet seg heavy metal av tiden, som Night Of The Long Knives. Da forsvant mye av gruppas særpreg, og de hørtes utrolig nok litt alminnelige ut. Andre spor ble kun anonyme, sanger som skled forbi uten å feste seg, til tross for gjentatt lytting. Det gikk likevel greit å spille plata tvers gjennom, det ble aldri direkte dårlig, og de fire høydepunktene var enorme.

For Those About To Rock klarte ikke å nærme seg Back In Blacks salgstall, det er en slik utgivelse artister kun har én av i karrieren. Plata har likevel oppnådd pene salgstall og har i skrivende stund rundet 7 millioner solgte eksemplarer. Ganske formidabelt.

Rating: 7/10