1349 – Hellfire (Candlelight cd, 2005)

1) I Am Abomination; 2) Nathicana; 3) Sculptor of Flesh; 4) Celestial Deconstruction; 5) To Rottendom; 6) From the Deeps; 7) Slaves to Slaughter; 8) Hellfire

Hellfire var 1349s tredje album på tre år, og ble albumet som virkelig satte gruppa på kartet for fans av ekstrem-metal generelt og rå black metal spesielt. Det var en status 1349 fortjente, for med Hellfire leverte de sitt beste album så langt, som var en liten klassiker i genren.

Hellfire hadde den mest sofistikerte produksjonen 1349 hadde hatt så langt.  Selv om de tre første platene Liberation – Beyond The Apocalypse og Hellfire utgjorde en «uformell» triologi og den første fasen i gruppas karriere, og det musikalske lå tett på hverandre, var det utvikling i lydbilde og produksjon. Gruppa hadde gått et stykke fra Liberations’ spisse, gneldrende fuzz, via Beyond The Apocalypse’ åpnere, skarpe storm av toner, til en ytterligere foredling av lyd. Hellfire var blytung og fet, med luft nok til alle instrumenter og stemme i lydbilde, uten at råskap og energi forsvant på veien.

Produksjonen fikk det beste og meste ut av 1349, og om ikke albumet var behagelig lytting i ordets vanlige forstand, var det en sann svir å lytte (på høyt volum) til galskapen uteske seg. Gruppas intense og bombastiske metal ga lytteren en overhøvling og et energipåfyll i samme slengen.  I heftet som fulgte med cd’en var Ravn og 1349 titulert som produsenter, mens andre kilder oppgir at også Ronnie LeTekrø var involvert. Om så var tilfelle, viste det en mann med talenter utover det kjente. Tekrø var som kjent gitarist og primus motor i puddeltrønderne TNT og samarbeidspartner med Terje Rypdal, i tillegg til mye annet.

Musikalsk sett var Hellfire en smule mer tradisjonelt metallisk enn forgjengerne. Det dukket opp elementer av både tradisjonelt rifforama og thrashmetal. Tidvis kunne et band som Slayer på sitt mest illsinte og kaotiske skimtes lurende i buskene, og det samme kunne Celtic Frost, som Ravn har uttalt har vært 1349s største inspirasjonskilder. Thrash og metal inspirasjonen underslo ikke at det fortsatt var Frost trommedriv og blastbeats som også denne gangen drev musikken ut i galskapen.

Å kalle komposisjonene på Hellfire for sanger, eller sågar låter, ble misvisende. Her var det ikke mye som minnet om tradisjonelle melodier eller refrenger. Mest av alt var de ni sporene en storm av toner, med hektende elementer i Frosts trommespill, gitarenes voldelige riffing og ikke minst Ravns vokal; han styrte begivenhetene som en ravende gal yppersteprest fra de nedre gemakker.

Den største overraskelsen på albumet var gjemt til slutt. Da åpenbarte tittelsporet seg i all sin prakt, med en spilletid på 13 minutter og 49 sekunder – du forstår? Her viste 1349 frem progressive aspirasjoner. De første snaue fire minuttene var en blanding av dramatiske lydeffekter som illustrerte brann og lidelse og filmmusikk-inspirert keyboardspill. Også etter at hele bandet var på plass med full kraft, var det noe mer tilbakeholdt og rent ut progressivt over begivenhetene. Det var større bruk av keyboards og gitarer til bygging av teksturer. Det løftet tittelsporet opp til uante høyder, som et foreløpig høydepunkt i 1349s karriere.

Etter Hellfire, skulle det gå fire år før neste album. I mellomtiden turnerte 1349 blant annet i USA, sammen med Celtic Frost. Ravn deltok også på den gruppas store comeback, Monotheist.

Rating: 8/10