Arctic Monkeys – AM (Domino cd, 2013)

1) Do I Wanna Know; 2) R U Mine; 3) One For The Road; 4) Arabella; 5) I Want It All; 6) No. 1 Party Anthem; 7) Mad Sounds; 8) Fireside; 9) Why’d You Only Call Me When You’re High; 10) Snap Out Of It; 11) Knee Socks; 12) I Wanna Be Yours

Arctic Monkeys’ plass i det britiske rockaristokratiet ble bekreftet gjennom deltagelsen i åpningssermonien til OL i London, der gruppa blant annet coveret The Beatles’ Come Together. Slik forsøkte de å trekke opp historiske linjer i britisk rock, samtidig som sangen passet godt ved en slik anledning. De slapp også sin versjon av Come Together på singel, og fikk en liten hit. Så var selvsagt ikke Arctic Monkeys i nærheten av The Beatles, hverken kvalitetsmessig eller kommersielt. Likevel var gruppa et av verdens største rockband i 2013, noe som ble bekreftet med et salg på nesten 3 millioner eksemplarer av deres femte album, AM. Dét var forbløffende tall i strømmingens tidsalder. Plata ble en av deres største kommersielle og kunstneriske suksesser, med gjennomgående gode kritikker og pene plasseringer på salgslister over store deler av verden. I hjemlandet England ble AM gruppas femte strake nummer en. I sannhet en prestasjon.

Arctic Monkeys enorme suksess var litt vanskelig å forstå. Visst var de et bra band, men var det virkelig så bra? De har aldri levert et direkte klassisk album, ingen ting som kan måle seg med for eksempel The Queen Is Dead, Murmur, Nevermind eller London Calling. Alle albumene til Arctic Monkeys er mer enn hørbare, men det mangler noe for å løfte dem opp i den aller øverste divisjonen. Noe av forklaringen på at suksessen overgår kvaliteten kan rett og slett være musikkverdens tørst etter et «skikkelig» mainstream rockband i dette årtusenet.

Etter to album med kantete, energisk postpunk (Whatever, Favourite), en sving ned i en mørk rockjeller (Humbug) og så tilbake i lyset med klassisk rock og pop på forrige album (Suck It And See), var det en viss spenning knyttet til hva AM ville melde. Og innenfor gruppas rammer, var det nye impulser som dominerte; Hiphop! Syttitalls hardrock! Stoner! Blues! Hvit manns funk! Dette hørtes ut som oppskriften på en katastrofe, under overskriften kritt-hvite menn fra Sheffield går på snørra i funkfatet. Men neida, dette gikk rett så bra så bra.

Arctic Monkeys hadde alltid hatt teft for det dansbare, og tittet man gjennom katalogen deres, hadde de som regel hatt låter det gikk fint å bevege sin stive kropp til. På AM tilførte de uttrykket sitt et sleazy funkdrag og tyngre bruk av gitar enn tidligere,  noe som gjorde AM tidvis uimotståelig oppløftende. Alex Turners vokal var fullt ut i stand til å fikse både funk og tyngre rock, enten han vippet opp i falsett eller bare gynget vokalt med. Gruppas etter hvert faste produsent James Ford hadde bakgrunn fra det beats-baserte elektronika bandet Simian Mobile Disco, noe som sikkert var et ekstra pluss denne gangen.

Som de to foregående platene ble også AM spilt inn det forjettede Amerika. Gruppa hadde etter hvert slått seg ned i Los Angeles, og da var det naturlig å spille inn i Rancho de la Luna i Joshua Tree, California. Joshua Tree er det myteomspunnede stedet hvor asken til countryrock-pioneren Gram Parsons ble spredd, etter at noen av hans svirebrødre hadde stukket av med urna. Joshua Tree var også tittelen på et av U2s’ beste album.

Tilfeldig eller ikke, det luktet svidd ørken og tørr, varm luft av AM. Denne varmen kommer frem i musikken, hvor den solbrente stemningen ble parret med sleske rytmer. Så skal det ikke dras for langt, Arctic Monkeys var fortsatt gjenkjennelige og seg selv på AM, men det var en endring her, som skapte fornyet interesse.

AM var kanskje gruppas jevneste album, her var det mer eller mindre fritt for svake øyeblikk. R U Mine? var et herlig eksempel på Arctic Monkeys’ nye vin. Den funky beaten kombinert med tunge gitarer og en overstyrt, fuzzete vokal fra Turner var kul lytting. Samme gjaldt låter som Arabella og Snap Out Of It, og ikke minst Do I Wanna Know? Tekstene til Turner var nok en gang fascinerende lytting. Han var ikke verdens største poet, men han klarte å sparke interessante, om ikke spesielt forståelige, formuleringer opp av grusen. Denne gangen gikk tekstene inn i musikkens funk, blues og heavy-påvirkning; det låt morsomt, rett og slett. Han lekte seg med bluesens mytologi, med deprimerte menn, alkohol, skyld og tvilsomme kvinner, som lot hjerter blø.

Rating: 8/10