Joni Mitchell – Chalk Mark in a Rain Storm (Geffen cd, 1988)

1) My Secret Place; 2) Number One; 3) Lakota; 4) The Tea Leaf Prophecy (Lay Down Your Arms); 5) Dancin’ Clown; 6) Cool Water; 7) The Beat of Black Wings; 8) Snakes and Ladders; 9) The Reoccurring Dream; 10) A Bird That Whistles (Corrina, Corrina)       

Chalk Mark In A Rainstorm var Joni Mitchells tredje og siste album i et for henne vanskelig tiår. Gjennom hele åttitallet opplevde hun seg misforstått og lite satt pris på av kritikere og platebransje. Hun mente hun fortjente bedre, både i forhold til omtale, salg og promotering. Hun hadde noen poenger, selv om hun unektelig også hadde et solid ego. Hennes nære venn David Crosbys beskrivelse av henne som «as humble as Mussolini» har nok noe ved seg.

Chalk Mark In A Rainstorm var et forsøk på en blockbuster, der hun samlet et kommersielt sterkt lag rundt seg. Mitchell hadde alltid valgt på øverste hylle når det gjaldt musikere, og denne gangen tok hun i tillegg med seg flere vokalister, som hadde det til felles at de var store stjerner. Peter Gabriel, Don Henley, Willie Nelson, Wendy & Lisa, Tom Petty og Billy Idol – lista var lang. Chalk Mark var likevel ikke et duettalbum. Mitchell brukte sine gjester i like stor grad som utfylling og ornament, som rene duettpartnere, med et par unntak.

Chalk Mark In A Rainstorm hadde et mykere og mer inviterende lydbilde enn den smått stive og «harde» Dog Eat Dog. Plata var, med noen få unntak, mer tilbakelent, og hadde en bredere tekstlig palett enn den sinte forgjengeren. Mitchell fortsatte for så vidt sin reise bort fra det personlige og over i det politisk-samfunnsmessige, men det var  større spenn denne gangen, hvor hun tidvis også åpnet døra på gløtt til seg selv igjen. Et godt eksempel var åpningssporet My Secret Place, en ren duett med Peter Gabriel, hvor hun sang «I don’t talk much to anyone, but you’re a special place». Joni var lykkelig gift på denne tiden, og teksten kunne leses som en hyllest til ektemannen Larry Klein.

My Secret Place var et av de store høydepunktene på en ujevn plate. Gabriel og Mitchell trivdes åpenbart i hverandres selskap, der de avsluttet hverandres setninger og sang uanstendig vakkert sammen. Musikalsk var My Secret Place inspirert og dominert av Gabriel. Hans særegne melodikk og rytmikk fløt gjennom sangen, som stod igjen som et av høydepunktene i Mitchells åttitallsproduksjon.

My Secret Place var et av for få høydepunkter på en frustrerende ujevn plata. Chalk Mark In A Rainstorm opplevdes underlig upersonlig, tidvis nesten hul. Og dèt fra en artist som hadde laget noen av de mest personlige og intime platene noensinne. Det var også en følelse av at hun så hen ut til andres løsninger, der hun tidligere var en unik musikalsk stilskaper. Albumet ble aldri direkte svakt, men helheten holdt ikke det My Secret Place lovet.

For å ta høydepunktene først; The Tea Leaf Prophecy (Lay Down Your Arms) var en klassisk Mitchell-variant, der våpenindustri og krigshissere fikk passet sitt påskrevet. Historien kretset om hvordan Mitchells foreldre møtte hverandre under 2. verdenskrig. Wendy & Lisa fylte nydelig på vokalt i bakgrunnen. Krigstematikk dominerte også den rytmiske, Gabriel-inspirerte The Beat Of Black Wings. Her leverte Mitchells plata beste melodi og sin fremste sanginnsats, over et synthmarinert teppe av tilnærmet etno-perkusjon.

De tre sporene hvor tungvektergjestene skulle vise seg frem var blandet kost. Dancing Fool var en lek med dansemusikk og femtitalls rock &roll, der Tom Petty og Billy Idol kjempet om Mitchells gunst, uten at Petty nådde helt frem. Idol beviste kun sin nisse-status. En duett med Willie Nelson på oppdateringen av klassikeren Cool Water ble aldri mer enn hyggelig lytting. Selv om tematikken – vannforurensing- var viktig. Smått bedre var Snakes And Ladders, hvor Mitchell hostet opp en flott popmelodi og Don Henley var hjertelig tilstede. Henleys’ stemme var og er undervurdert, der den balanserer mellom det melodramatiske og det empatiske.

Number One var også brukbar, selv om heller ikke den nådde helt opp til vanlig standard. Lakota åpnet med chants fra indianeren Iron Eyes Cody, og var en ektefølt hyllest til urfolk og den simple behandlingen de har fått i det moderne amerika. Men heller ikke her var dybden og melodistyrke på vanlig nivå.

Heller ikke platas to avsluttende spor var all verden. The Reoccurring Dream led under en svak melodi, og versjonen av Corrina, Corrina var ikke mer enn grei, selv om det var gøy med en av svært få coverlåter fra Mitchell.

Chalk Mark In A Rainstorm gjorde det ikke så aller verst kommersielt, med gullplate i Canada, 45. plass i USA og 26. plass i UK. Men åttitallet var ikke Jonis tiår.

Rating : 6,5/10