Family – It’s Only A Movie (Raft Records LP, 1973)

1) It’s Only A Movie; 2) Leroy Buffet; 3) Buffet Tea For Two; 4) Boom Bang; 5) Boots ‘n’ Roots; 6) Banger; 7) Sweet Desiree; 8) Suspicion; 9) Check Out

Skuffende salg av Bandstand og elendig respons som oppvarmer for Elton John på turne i USA til tross, Family skulle ha et album til i seg før det hele var over. Bassist John Wetton ble erstattet av Jim Cregan, som kom fra bandet Stud. Cregan var med på den skuffende USA turneen. Turen over Atlanteren var noe av det siste Roli Palmer var med på i Family. Han sluttet like etter og ble erstattet av Tony Ashton. Ashton kom fra Ashton, Gardner And Dyke, som  ga ut tre album mellom 1969 og 1971. De fikk en stor hit med The Ressurection Shuffle i 1970, men gjorde ellers lite ut av seg.

Med ny besetning spilte Family inn It’s Only A Movie, som de ga ut på eget plateselskap i september 1973. It’s Only A Movie stakk seg ut i rekken av Familyalbum. Kvaliteten var mer ujevn enn før og uttrykket tidvis langt unna tidligere bravader. Ved først øye- og øre-kast fremstod plata som en hyllest til amerikanske westerns. Omslaget sendte tankene i den retning, og det musikalske tidvis også. Ved nærmere lytting var It’s Only A Movie i større grad et uttrykk for Roger Chapmans interesse for amerikansk musikk og kultur generelt. Likevel endte It’s Only A Movie opp som en usortert samling av ni låter av ymse kvalitet. Dessuten var ikke Tony Ashton i nærheten av erstatte Roli Palmer. Ashton elsket å trille ut enerverende barroom piano, der Palmer garantert ville valgt mer inspirerte løsninger med keyboards, fløyte og synthesizer. Dermed mistet uttrykket mye av elegansen Family hadde hatt. På den andre siden var fortsatt arrangør Del Newman tilstede, med strykere- og blåserarrangementer, slik han var det på forgjengeren Bandstand.

Tittelsporet åpnet plata, og var ikke all verden til låt, der den stampet trøtt i vei. Langt bedre var den påfølgende Leroy, en countryballade med nydelig strykerarrangement. Leroy var ikke langt unna noe Elton John kunne prestert på samme tid.  Også rock-stamperen Buffet Tea For Two var det sving over, nok en gang med fint arrangement av stryk og blås fra Newman. Her traff Family nerven, med rytmiske skift og effektiv bruk av lys og skygge. Boom Bang var heller ikke verst, om en litt vel pompøs og kavete.

Side to var mer problematisk. Åpneren Boots N’ Boots var nærmest en amerikansk showtune, og var ikke Family verdig; kjedelig rett og slett. Instrumentalen Banger var en ren transportetappe, trøtte bluesformler som ikke gikk noen steder. Da var Sweet Desiree mye bedre, et av platas beste spor. Sweet Desiree må ha vært litt av ei dame, hun fikk Chapman helt ut av balanse. Det musikalske var lagt til New Orleans og fungerte fint.

It’s Only a Movie ble avsluttet med to streite bluesrockere. Hverken Suspicion eller Check Out var minneverdige.

It’s Only a  Movie gjorde ingenting av seg kommersielt, og Family spilte sin siste konsert i hjembyen Leicester i oktober 1973. Roger Chapman og Charlie Whitney gikk videre sammen og startet bandet Streetwalkers. Chapman gikk solo på slutten av syttitallet og ga ut en lang rekke album under eget navn. Trommeslager Ron Townshend var med i Medicine Head i et par år etter oppløsningen av Family.

Rating : 6/10