AC/DC – Flick Of The Switch (Atlantic LP 1983)

1) Rising Power; 2) This House Is On Fire; 3) Flick Of The Switch; 4) Nervous Shakedown; 5) Landslide; 6) Guns For Hire; 7) Deep In The Hole; 8) Bedlam In Belgium; 9) Badlands; 10) Brain Shake 

Malcolm og Angus Young var lei av Robert “Mutt” Langes perfeksjonisme og evige studiosessioner, og avbrøt samarbeidet med sør-afrikaneren etter tre album. I etterpåklokskapens lys kan det diskuteres om dèt var smart. Platene Lange produserte (Highway To Hell, Back In Black og For Those About To Rock) var av en helt annen kvalitet enn det som skulle komme de påfølgende årene.

Etter å ha kvittet seg med Lange, bestemte brødrene seg for å produsere neste plate selv. De rigget seg til i Compass Studios på Bahamas, samme studio hvor de hadde spilt inn Back In Black, og gjøv løs på innspillingen av Flick Of The Switch.

Flick Of The Switch endte opp som AC/DCs klart svakeste album så langt. Det var flere grunner til det, men de viktigste årsakene var en akutt mangel på minneverdige riff, og en grå og tam produksjon. Utfordringen med å produsere selv var nok større enn det Young brødrene hadde sett for seg. De slet med å skape en produksjon som ga luft i uttrykket og som samtidig strippet det hele ned til basic igjen. Brødrene var på jakt etter et lydbilde som lå nærmere det primitive, usofistikerte og rå uttrykket fra starten av karrieren. De glemte at AC/DC var avhengig av å få frem sin unike rytmikk. I tillegg ble Brian Johnsons vokal lagt for lavt. Og var det èn ting Johnson ikke trengte så var det å få røsten begravd bak gitarrabalder. Da fremstod han som mer anstrengt og kavete enn strengt tatt nødvendig, som om han måtte bruke stemmen til å brøle til seg en plass i lydbildet. Det ble fort anstrengende lytting.

Lydbildet var en ting, med Johnson litt lenger fremme hadde det vært til å leve med, om låtene hadde vært sterkere. For det største problemet til Flick Of The Switch var mangelen på godt materiale, på de ramme og fete rockerne som satt som et skudd; de låtene som de åtte foregående albumene var stappfulle av. Det meste av Flick OF The Switch fremstod som en skygge av tidligere storhet. Det var AC/DC som formel, uten de nødvendige løftene og geniale vendingene som deres største øyeblikk inneholdt. Det tøffet for så vidt greit avgårde, men det var knapt noen låter på albumet som fortjente en plass på en av de tre forgjengerne. Et mulig unntak var This House Is On Fire, en rocker som rev godt og som fint gikk å spille på repeat.

Brian Johnson var aldri spesielt komfortabel med å skrive tekster, og på Flick Of The Switch ble klisjeene vel tunge å svelge. Her var det mye griseprat og tøffing, uten at det var noen synlig ironi til stede.

Bandet gikk i studio for å skape et rått og enkelt hardrockalbum. Det lyktes de altså ikke så godt med. Men samtidig var det AC/DC man lyttet til, og de hadde ikke mistet alt. De hadde fortsatt to fantastiske gitarister i Young-brødrene, og rytmeseksjonen var like kompromissløs pottetett som tidligere, selv om produksjonen ikke var til hjelp. Ved nærlytting var det fortsatt underholdende å lytte til rytmeseksjonens nesten idiotisk bastante og enkle sving. Det var nærmest en zenaktig opplevelse.

Det var ikke bare forholdet til «Mutt» Lange som sprakk på denne tiden, mot slutten av innspillingen av Flick Of The Switch fikk trommeslager Phil Rudd sparken, etter at Malcolm Young hadde sett seg lei på tungt narkotikamisbruk og bisarr oppførsel. Young-brødrene og AC/DC fortsatte selvsagt ufortrødent videre og fikk etter hvert inn Simon Wright som ny trommeslager.

Rating: 5/10