1349 – Revelations Of The Black Flame (Candlelight cd, 2009)

1) Invocation; 2) Serpentine Sibilance; 3) Horns; 4) Maggot Fetus… Teeth Like Thorns; 5) Misanthropy; 6) Uncreation; 7) Set the Controls for the Heart of the Sun; 8) Solitude; 9) At the Gate…

Selv om 1349 hadde flørtet med progressive anslag på 2005s Hellfire, var fansen neppe forberedt på den totale stilendringen gruppa viste frem på Revelations Of The Black Flame.

For første gang siden debuten i 2003 brukte 1349 mer enn et år før var det var klart for nytt album. Revelations Of The Black Flame ble innspilt på Toten i desember 2008. Som vanlig stod gruppa for produksjonen selv, like vanlig ved vokalist Ravn. Han hadde hjelp av Celtic Frosts frontmann Tom G. Fischer med miksingen av albumet. Gitarist André «Tjalve» Kvebek hadde forlatt gruppa siden sist, som fortsatte med de fire resterende medlemmene og dermed kun èn gitarist.

Revelations Of The Black Flame var en betydelig musikalsk venstresving for 1349. Tekstene oppholdt seg mer eller mindre i samme «klassiske» black metal-terreng, med et dystopisk og nihilistisk syn på verden. Det var muligens et noe større konseptuelt tilsnitt denne gangen, uten at gruppa tok store skritt utenfor vante vendinger. Det musikalske var imidlertid en helt annen skål.

De tre første albumene til 1349 var en oppvisning i sjangertro, «trve» black metal. Selv om produksjonsverdier og komposisjoner hadde blitt foredlet underveis, var det ingen tvil om hvor disse albumene hørte hjemme; et rasende, intenst og fartsfylt kaos av toner dominerte begivenhetene. At gruppa hadde behov for å komme videre musikalsk er det ikke vanskelig å forstå, de hadde på mange vis perfeksjonert formen og kanskje tatt ut det potensialet som var innen for rammene de opererte i.

Revelations Of The Black Flame la det aller meste av «typisk» black metal til side, til fordel for et mørkt, seigt kok av avantmetal, industrielle toner og dark ambient. Musikken var fortsatt dypt forstyrrende og intenst mørkt. Der et musikalsk kaos hadde blitt brukt som virkemiddel tidligere, var det dominerende denne gangen en kalkulert, svart atmosfærisk rockmusikk. Det var fortsatt konseptuelle rester av black metal i miksen, først og fremst gjennom Ravns vokal, men lett å kjenne igjen 1349 var det ikke.

En slik endring virket interessant i teorien, og det var mange artister som opererte i et utvidet metallandskap, med særdeles spennenende resultat. Det er nok å nevne navn som Spektre, Blut Aus Nord og Oranssi Pazuzu, som hadde lyktes med å lage nyskapende musikk, som samtidig hektet den nysgjerrige lytter på. Dessverre var ikke Revelations Of The Black Flame i samme klasse, og kan vanskelig kalles annet enn et smått mislykket album.

Revelations Of The Black Flame hadde riktignok sine sider, der den tunge, dystre stem-ningen kilte og inspirerte, men stort sett var det noe smått traurig og – tørr jeg si det – kjedelig over plata. Det var langt mellom de virkelig gode ideene, og flatene av mørke, ambiente stemninger var overraskende ideløse og klisjepregede. Plata var for så vidt mer kompleks enn forgjengerne, med både tempo og stemningsskift i låtene, men det var lite som virkelig festet seg. 1349 hadde åpenbart ambisjoner og skal uansett ha honnør for å ta steget ut i fremmed terreng. Best lyktes de i den seige, langstrakte Uncreation, hvor de lyktes med å skape et perfekt amalgam av black metal og avant metal. Uncreation ble imidlertid stående som en enslig svart svane på Revelations Of The Black Flame.

1349 forsøkte seg for første gang siden debuten på en coverversjon. Der de i 2003 coveret Mayhem, hadde turer denne gangen kommet til ingen ringere enn Pink Floyd! En avantmetalversjon av Set The Controls For The Heart Of The Sun hørtes fristende ut, men resultatet ble ikke all verden. Her endte den opp som en litt slapp, gnurete versjon – helt uten Pink Floyds dramatiske stemning av space.

Rating: 5/10