AC/DC – Fly On The Wall (Atlantic LP, 1985)

1) Fly On The Wall; 2) Shake Your Foundations; 3) First Blood; 4) Danger; 5) Sink The Pink; 6) Playing With Girls; 7) Stand Up; 8) Hell Or High Water; 9) Back In Business; 10) Send For The Man

Flick Of The Switchfikk blandet kritikk da den kom ut, og klarte heller ikke å matche forgjengeren For Those About To Rocks salgstall, som igjen hadde vært en stor nedtur i forhold til Back In Black. AC/DCs enorme arbeidsmoral lot seg likevel ikke knekke av denne slags utfordringer, og gruppa, med brødrene Young i spissen, kjørte på videre.

Hardrock og metal fikk et stort kommersielt gjennombrudd på tidlig åttitall, ikke minst takket være AC/DC, med den radiovennlige og uimotståelige Back In Black. Utviklingen  mot midten av tiåret var imidlertid ikke i overensstemmelse med våre venners idealer. Det snek seg inn både synthesizere, «følsomme» sangere, massive keyboards og søte, små hardrockere på listene, med musikk som hadde mer tilfelles med husmorpop enn hardrock; tenk band som Loverboy, Journey og REO Speedwagon. I tillegg var hårmetallen for full fart inn i musikkbildet, med en haug fløtepuser som hadde dollet seg opp for å gjenskape glamrockklisjeer med hardrockgitarer.

En skal en lete lenge på AC/DCs 1985 album for å finne spor av tidens trender. Fly On The Wall var tro mot gruppas idealer; ingen keyboards, ingen synths, ingen ballader og i hvertfall ingen nye frisyrer eller bekledning. Det var befriende at de kjørte på med sin egen stil. Dermed hadde alt vært såre vel om bare plata hadde vært av topp klasse.

AC DC spilte inn Fly On The Wall i januar 1985. Innspillingene foregikk i Montain Studios i Montreux, og som sist produserte gruppa selv. Det var tydelig at Young-brødrene hadde lært litt av jobben med forgjengeren. Lyden var mindre grumsete og det herlige rymiske fundamentet kom fint til sin rett. Den nye trommeslageren Simon Wright gjorde en god jobb, og savnet etter Phil Rudd var ikke påtagelig. Det var heller ingen ting å si på gitararbeidet til brødrene Young. Så var det likevel trøbbel i tårnet på Fly On The Wall. For det første var vokalen problematisk og for det andre var materialet ujevnt.

På Flick Of The Switch var vokalen til Brian Johnson begravd bak en vegg av gitarer. Det var litt mindre så på Fly On The Wall, men fortsatt var vokalen for lav i lydbildet. Det skyldtes nok delvis Johnsons begynnende problemer med stemmen; den voldsomme skrikingen hadde åpenbart tatt på, og her growlet han dypere i registeret enn på de  foregående platene. Det fungerte for så vidt greit, men man kunne ønsket seg Johnson lenger fremme, slik «Mutt» Lange hadde fått til; På Black In Black formelig svevde Johnsons over en vegg av lyd, til fantastisk effekt. Eneste fordelen med den begravde vokalen var vel egentlig at de nesten ubegripelig primitive og kvinnefiendtlige tekstene ikke kom så godt frem; Sink The Pink?, Playing With Girls?

Mangelen på minneverdige låter og riff var påtakelig på Flick Of The Switch, og dèt problemet hadde Young-brødrene ikke løst helt på Fly On The Wall heller, men det var bedring, her fantes sanger som holdt helt ok standard og som tålte repeatknappen.

Tittelsporet var en fet åpning på plata, den dunket i vei på en passe idiotsikker beat og et fett refreng. Damage fungerte også godt. Her red Johnson godt på en bluesy beat, og fikk anledning til å synge uten å måtte tømme hele ryggraden. Og den hadde et herlig groove. Nevnte Sink The Pink var også fengende, kanskje det beste sporet på plata. Her hadde brødrene kommet opp med et solid riff som bar helt inn.

Playing With Girls og Stand Up var greie nok og kan begge få plass på en hard rock miks fra 1985. Resten av plata ble grå, og vel lettvint. I sistnevnte kategori måtte Shake Your Foundations finne seg å havne, med sitt idiotiske refreng – ai-yee-yay-yay, shake your foundations – den ble for enkel, selv for et band som satte sin ære i å ikke utvikle seg.

Rating: 6/10