1349 – Demonoir (Indie Recordings cd, 2010)

1) Tunnels Of Set I; 2) Atomic Chapel; 3) Tunnel II; 4) When I Was Flesh; 5) Tunnel III; 6) Psalm 7:77; 7) Tunnel IV; 8) Pandemonium War Bells; 9) Tunnel V; 10) The Devil Of The Desert; 11) Tunnel VI; 12) Demonoir; 13) Tunnel VI

Bare elleve måneder etter Revelations Of the Black Flame var 1349 tilbake med sitt femte studioalbum. Demonoir ble utgitt i april 2010, denne gangen på nytt plateselskap. 1349 hadde signert med Indie Recordings i Euoropa. I USA var det Prosthetic Records som stod for distribusjonen. Indie Recordings var et norsk plateselskap, etablert av brødrene Erik og Espen Røhne. Indie bygde etter hvert opp en imponerende stall av artister, med navn som Satyricon, Enslaved, Warduna, Cult Of Luna og ikke minst Kvelertak. For disse  gikk kommersiell og kunstnerisk suksess hånd i hånd.

Indie var et passende hjem for 1349, som sikkert ønsket å slå tilbake etter den stort sett dårlige mottagelsen som ble Revelations Of The Black Flame til del. På Demonoir var 1349 tilbake i et mer tradisjonelt musikalsk landskap, nærmere gruppas tre første album.

Demonoir var likevel ingen blåkopi av triologien Liberation – Beyond The Apocalypse – Hellfire. Riktignok var de seks låtene på plata tung, aggressiv black metal, men det var flere ting som hadde endret seg fra gruppas første år.

På Revelations Of The Black Flame utforsket gruppa dark ambient, som et nytt element i musikken. Den inspirasjonen var fortsatt til stede på Demoinoir, men denne gangen gjennom syv korte introduksjoner til de «vanlige» låtene. Med unntak av den avsluttende Tunnel VII, som strakk seg over tre minutter, varte hver av disse øvelsene rundt ett minutt. Dessverre lyktes ikke gruppa å skape en naturlig helhet av de instrumentale innledningene og de seks hovedsporene.  Det ble uforløst og mildt utilfredsstillende, hvor introduksjonene ikke fikk nødvendig tid til å utvikle særegne stemninger og heller ikke bygget spesielt opp mot det som skulle følge.

1349 lyktes brukbart med de seks tradisjonelle låtene på Demonoir. Alle var trygt forankret i black metal, med gruppas formidable energi drivende gjennom et helvetes-landskap av Frosts fenomenale trommespill, Ravns beske, sterke vokal og herlig rifforama, iblandet atonalt, kaosmarinert gitarspill. Samtidig hadde 1349 utviklet sin musikalske palett. Det dukket opp detaljer og usedvanlige løsninger underveis, være seg temposkift, piano, blåsere, en gitarsolo fra Ronnie Le Tekrø eller annet. Materialet  avslørte hemmeligheter og detaljer ved gjentatt lytting.

Også produksjonen, der Ravn og Archaon fikk hjelp Tom G. Fischer fra Celtic Frost, var med på å løfte det hele. Det låt tungt og fett, uten at det ble polert. Musikken fikk rom til å puste i alt rabalderet.  Om det var Fischer som bidro til at tempoet tidvis var mindre hypert enn vanlig skal ikke være sagt. Uansett var et spor som tittelsporet seigt og tidvis sakte stampende, hvor flere dråper doom var blandet inn i svartmetallen. Pandemonium War Bells strakk seg ut over syv minutter, og var noe av et høydepunkt i 1349s karriere så langt. Her leverte gruppa et mesterverk av moderne metal, hvor kombinasjonen av råskåp, temposkift, gitararbeid og vokal gikk opp i en høyere enhet.

Sammen med Pandemonium War Bells ble tittelsporet høydepunktene på ett ujevn album, som ikke var uten kvaliteter.

Rating: 6,5/10